| dc.description.abstract | I denne avhandlingen utforsker jeg materialiseringen av fenomener, forståelse av natur og menneskets rolle i samspillet mellom verden og mening i lys av Jane Bennetts og Karen Barads nymaterialisme og Maurice-Merleau-Pontys fenomenologi. Begge teoriene kommer med svar til den moderne filosofiske forståelsen av fenomenomenet som noe som framtrer for en bevissthet og hvor mening kun skapes i bevisstheten, og ønsker å framlegge teorier hvor materialitet og verden forstås som meningsbærende og utgjør sentrale deler av dette.
Nymaterialistene kritiserer likevel fenomenologien for å ikke forstå materialitetens rolle i verden. Det (symbolske) språket har fått for stor plass som meningsbærende. Bennett og Barad forstår mening som praksiser hvor aktører alltid allerede er sammenfiltret, hvor all materialitet er aktører. Det meningsskapende er intra-aksjonen de har seg imellom hvor de svarer på hverandres handlinger gjennom respons-abilitet. Alle aktører intra-agerer med hverandre på et ontologisk plan, og er ikke meningsfulle utenfor slike sammenfiltringer. Materialiseringen av fenomenet skjer gjennom disse praksisene.
Jeg vil argumentere for at denne ontologien er mangelfull. Den kan ikke redegjøre tilstrekkelig for det epistemiske perspektivet og forholdet mellom menneske, språk og verden. Her kommer Merleau-Pontys kroppslige fenomenologi inn. Ifølge han vil nymaterialistenes forståelse av materialitet allerede være avhengig av en perseptuell, og menneskelig, strukturering. Det er kun gjennom strukturer at verden gir seg som meningsfull og først her kan man snakke om materialitet. Naturen blir forstått som kvalitativt forskjellige organiseringer, hvor mennesket står i en privilegert posisjon i lys av å være persiperende. Likevel blir ikke natur noe passivt i fenomenologien. Verden som kroppen utfolder seg i er en verden som allerede eksisterer og som setter rammer for den menneskelige erfaringen. Mening skapes i et dialektisk samspill mellom verden og det kroppslige subjektet. Slik evner Merleau-Ponty å redegjøre for det epistemiske perspektivet og forholdet mellom språk og materie.
Av den grunn argumenterer jeg imot Diana Cooles påstand om at Merleau-Ponty kan forstås som nymaterialist. Han etablerer en ny materialisme siden mening befinner seg i verden, i materie, men nødvendigheten av et persiperende subjekt gjør at man ikke kan forstå han som nymaterialist. Videre vil jeg argumentere for, i samsvar med Coole, at Merleau-Ponty fremsetter en ny humanisme som tar materie på alvor ved å forstå kroppens sårbarhet i møte med verden, og det er slik vi må forstå materialitet, natur og samspillet mellom verden og mennesket. | |
