| dc.description.abstract | Denne studien undersøker hvordan fysisk trening påvirker opplevelser av krav og stress i hverdagen. Formålet er å belyse om fysisk trening oppleves som et positivt bidrag, eller enda et stressmoment, i en hverdag som har flere krav fra forskjellige arenaer. Problemstillingen lyder som følger: ”Hvilke betydninger kan fysisk aktivitet og trening ha for kvinnelige studenters opplevelser av krav og stress i hverdagen?”
Det teoretiske rammeverket tar for seg begrepet stress, focalmodellen og krav-kontroll modellen. Begrepet stress er komplekst, men i det hverdagslige liv deles det videre inn i eustress og distress (Selye, 2013). Focalmodellen tar for seg summen av de stressmoment studentene kan oppleve i samme tidsrom, og hvordan dette håndteres (Coleman & Hendry, 1999). Krav-kontroll modellen fremstiller at psykologisk belastning påvirkes av balansen mellom opplevde krav og opplevd egenkontroll (Karasek, 1979). De ulike kombinasjonene av kontrollgrad og krav kan gi ulike utfall på studentenes opplevelse av stress og trivsel.
I dette prosjektet ble det gjennomført seks kvalitative dybdeintervjuer, med kvinnelige studenter. Informantene var i alderen 20-22 år, og var fysisk aktive i sin hverdag.
Studiens funn viser at i overgangen til studenttilværelsen blir fysisk trening et krav, som både resulterer i eustress og distress. Kravet om trening kommer i konflikt med krav fra studiet, jobb, venner og lignende faktorer, som skaper et tidspress. Studentene bortprioriterer dermed treningen, for å få ett stressmoment av gangen (Coleman, 1978). Det blir et paradoks, for trening rapporteres også som et fristed, uten rom for distress. Datamaterialet tyder derfor på at det er ambivalente følelser rundt å nedprioritere treningen, fordi studentene vet de føler seg bedre av å trene, men velger likevel å ikke prioritere tid til det, som igjen fører til distress. Funnene i denne studien indikerer dermed at fysisk trening fører til en større opplevelse av krav og negativt stress i studenthverdagen, men i perioder hvor treningen prioriteres vil dette føre til at kravene blir enklere å håndtere, og dette vil resultere i positivt stress og effektivitet (Karasek, 1979). | |
