| dc.description.abstract | Landene brukt i denne artikkelen hadde i utgangspunktet veldig forskjellige utgangspunkt inn mot finanskrisen. Likevel finner vi flere likheter mellom Norge og Sverige enn det vi gjør mellom de to nordiske landene og Hellas. Forskjellene er mange og store, Hellas har, i motsetning til Norge og Sverige, ikke noen kontroll over egen pengepolitikk da denne ligger innenfor rammene til den Europeiske sentralbankene. Dermed har ikke Hellas muligheten til å påvirke konkurransedyktighet i hverken eksport eller importsektoren, siden de ikke har mulighet til å kontrollere inflasjon og valutaverdi. En påfallende forskjell er også at Hellas var i handelsunderskudd i forkant av finanskrisen, siden importkostnadene overgikk landets eksportindustri. Norge og Sverige brukte en ekspansiv finanspolitikk som virkemiddel når finanskrisen inntraff, dette var noe Hellas allerede hadde praktisert i flere år grunnet en enorm utenlandsgjeld. Når krisen så inntraff hadde Hellas den uheldige kombinasjonen et stort budsjettunderskudd over flere år, en stor offentlig sektor, for høye lønninger og sosiale ytelser i forhold til verdiskapning per arbeidstaker. På toppen av det hele var skattenivået i landet relativt høyt, som gjorde at det var lite å hente inn der. Vanligvis når man har store budsjettunderskudd så betyr det at skattenivået er lavt, det var ikke tilfellet i Hellas. Det at utenlandsgjelden var så stor, budsjettet allerede i underskudd og de ikke hadde noen mulighet til å drive inn penger på gjorde at Hellas var nødt til å ta i mot en redningspakke fra IMF, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken. Redningspakken, myntet på bankene i Hellas, førte med seg mange restriksjoner som gjorde at Hellas måtte kutte i statsbudsjettet. Det førte i neste rekke til at arbeidsledigheten skøyt til værs og det oppsto en dominoeffekt som endte i nesten halvert BNP og dårligere evne til å betale ned sin allerede enorme gjeld (grunnet lavere inntekter). Jeg vil argumentere for at pengepolitikken som ble ført i Hellas av EU var til hinder for den finanspolitikken som ble ført i Hellas av EU. Jeg vil dog påpeke at dette var en situasjon Hellas hadde puttet seg i på egenhånd. Grunnen til at EU satte krav om budsjettbalanse i Hellas var fordi a) Hellas hadde finansiert budsjettunderskudd over lengre tid med lånte penger, noe som ikke er bærekraftig, som leder meg til b) fordi ønsket var at Hellas skulle bli i stand til å betale tilbake gjelden sin. Noe som er vanskelig om du ikke går i overskudd.
Det ble utstedt redningspakker/krisepakker til norske og svenske banker også, men som følge av en sunn økonomi og godt utgangspunkt kunne både Sverige og Norge finansiere sine redningspakker til bankene selv. I Norge ble det gitt en redningspakke på 350 milliarder til bankene, mens i Sverige utstedte regjeringen hele 1500 milliarder kroner i redningspakke til bankene. I Norge og Sverige ble det lagt føringer når bankene mottok redningspakkene, men da var det bankene som mottok føringer for bruk av tilført likviditet, mens i Hellas var det staten som mottok føringer for hvilke finans og pengepolitiske virkemidler de skulle gjøre for å få motta redningspakken. Det kom på toppen av at Hellas ikke har mulighet til å føre egen pengepolitikk.
Når vi snakker om forskjellige tiltak gjort under finanskrisen er det umulig å komme uten om utgangspunktene landene hadde, da dette er ekstremt tett sammenvevd. Eksemplifisert ved redningspakkene i de utvalgte landene, ser vi en enorm forskjell i handlingsrommet de forskjellige landene faktisk hadde. Det at Sverige hadde godt skjøttede statsfinanser gjorde at de var i en posisjon hvor de var i stand til å bruke penger for å hindre økt arbeidsledighet og stans i økonomien. Norge er et særtilfelle, da vi har en gigantisk petroleumsformue i sikkerhet nesten uavhengig av hvordan statsfinansene ble skjøttet i forkant. Det at vi har muligheten til å drive oljekorrigert budsjettunderskudd gjorde at vi kunne føre en ekspansiv finanspolitikk i finanskrisen til tross for at vi faktisk gjorde det før finanskrisen også. Det at Hellas drev med underskudd i sine budsjetter i forkant av finanskrisen gjorde at det var et virkemiddel de ikke hadde når krisen inntraff.
Norge og Sverige hadde muligheten, gjennom sine utgangspunkt, til å øke konkurransedyktighet i det internasjonale markedet gjennom å øke inflasjonen og dermed devaluere valutaen. Dette var et alternativ Hellas ikke hadde gjennom sitt medlemskap i Eurosonen.
Jeg vil konkludere med at forskjellige utgangspunkt i de utvalgte landene førte til at handlingsrommet i de forskjellige landene var ulikt. Det er vanskelig å vurdere tiltakene gjort i henholdsvis Norge og Sverige opp mot tiltakene gjort i Hellas – fordi de er så fundamentalt forskjellige. Store deler av Norge og Sveriges håndtering av finanskrisen konsentrerte seg rundt pengepolitikk, noe Hellas ikke hadde mulighet til. Dårlig skjøttede statsfinanser og feilrapportering rundt underskudd og gjeld, samt deres medlemskap i Eurosonen gjorde at Hellas i praksis ikke fikk føre egen finanspolitikk heller. Kombinasjonen av dette gjør at jeg vil konkludere med at Hellas` utgangspunkt gjorde at de ikke var i stand til å gjøre hensiktsmessige tiltak slik som Norge og Sverige. Jeg vil tørre å påstå at både Norge og Sverige hadde gode utgangspunkt i forkant av finanskrisen, men at begge land førte hensiktsmessige tiltak som gjorde at de holdt arbeidsledigheten nede samt opprettholdt konkurransedyktigheten i eksportmarkedet. Det er dog hakket mer imponerende hvordan Sverige håndterte finanskrisen, siden Norge hadde et enda bedre utgangspunkt med tanke på petroleumsinntektene og SPU.
For fremtidig forskning hadde jeg ønsket å se mer på det strukturelle med Eurosonen og dens pengepolitikk. Det hadde vært interessant å fått en fremstilling av positive og negative sider rundt en felles valuta i Europa, enda mer interessant hadde det vært å gjort en studie hvor en faktisk hadde regnet på kostnadene rundt Eurosone-prosjektet. Det er ikke en selvfølge at Hellas hadde klart seg bedre under finanskrisen med egen valuta og egen pengepolitikk, fordi store deler av problemene Hellas møtte var på grunn av dårlig økonomistyring før finanskrisen. Men under de rådende omstendighetene som faktisk oppsto under finanskrisen, vil jeg påstå at det er relativt gode odds på at det hadde vært en fordel med egen valuta og pengepolitikk. Et alternativ som for så vidt har vært nevnt i forbindelse med Eurosonesamarbeidet tidligere er å faktisk lage en sentral instans som utarbeider budsjettene til de forskjellige landene også. I politisk atferd er jo stigene forventingers misnøye et begrep av en grunn, jo bedre folk får det – jo mer vil de ha. Det er også noe som gjorde seg gjeldende i Hellas med høyere og høyere lønninger og pensjonsordninger, som politikerne hadde lovet for å bli valgt. Et nøytralt organ som styrer statsbudsjettene i de forskjellige landene kunne vært interessant. Det ble for så vidt prøvd å regulere Hellas sitt budsjett da de inngikk reform-og låneavtalen med Troikaen, men dette var på et tidspunkt hvor det allerede var gått adundas og finanspolitikken det ble lagt opp til var ikke i tråd med pengepolitikken i regionen. Disse problemene blir å gjenoppstå neste gang vi går inn i en økonomisk krise, fordi under dagens system er det ikke rom for å tilpasse penge og finanspolitikken individuelt. Når det gjelder Norge og Sveriges håndtering av finanskrisen, syns jeg det finnes forsvinnende lite forskning på hvordan de kom seg gjennom finanskrisen såpass godt. For fremtiden skulle jeg ønske å se flere rapporter som omhandler de konkrete tiltak Sverige gjorde under finanskrisen, da de kom veldig godt ut av det.
| |
| dc.description.abstract | The countries used in this article initially had very different starting points towards the financial crisis. Nevertheless, we find more similarities between Norway and Sweden than we do between the two Nordic countries and Greece. The differences are many and large, Greece, unlike Norway and Sweden, has no control over its own monetary policy, as it is within the limits of the European central banks. Thus, Greece does not have the opportunity to influence competitiveness in either exports or the import sector, as they do not have the opportunity to control inflation and currency value. A striking difference is also that Greece was in a trade deficit ahead of the financial crisis, since import costs exceeded the country's export industry. Norway and Sweden used an expansive fiscal policy as an instrument when the financial crisis occurred, which was something Greece had already practiced for several years due to a huge foreign debt. When the crisis so happened, Greece had the unfortunate combination of a large budget deficit over several years, a large public sector, too high wages and social benefits in terms of value creation per employee. On top of that, the tax level in the country was relatively high, which meant that there was little to collect there. Usually when you have big budget deficits it means that the tax level is low, that was not the case in Greece. The fact that foreign debt was so large, the budget already in deficit and they had no opportunity to cash in made Greece have to accept a rescue package from the IMF, the European Commission and the European Central Bank. The rescue package, coin on the banks in Greece, brought with it many restrictions that allowed Greece to cut its state budget. This led in the next series to the unemployment slump and a domino effect that ended in almost half the GDP and the poorer ability to pay off its already huge debt (due to lower revenue). I would argue that monetary policy conducted in Greece by the EU was an obstacle to the fiscal policy pursued in Greece by the EU. | |
