Pårørende av sykehjemspasienter – en stemme å lytte til ved forskrivning, vurdering og seponering av legemidler. En kvalitativ studie av pårørendes tanker og erfaringer.

Abstract

Bakgrunn Bakgrunnen for denne masteroppgaven er å undersøke hvilke tanker pårørende til norske sykehjemsbeboere har om beboerens legemiddelbruk. Polyfarmasi og uhensiktsmessige legemidler er utbredt på norske sykehjem. Dette kan føre til at beboerne kan oppleve økt sykelighet og redusert livskvalitet. På bakgrunn av dette er det viktig å identifisere hva som kan ha betydning for legemiddelbruken til eldre. Flere studier beskriver at pårørende ønsker å være involvert i sykehjemfelleskapet, og noen studier påpeker at pårørende ønsker å involveres i beboerens legemiddelbehandling. Det er mindre kjent om pårørende har innvirkning på sykehjemslegens forskrivningsvaner, hvilke tanker pårørende har om beboerens pågående legemiddelbruk og hvordan de opplever samspillet med helsepersonellet om denne. Hensikten med denne oppgaven er å beskrive hvilke tanker pårørende til eldre norske sykehjemsbeboere gjør seg om beboerens legemiddelbruk, samt hvordan de opplever samhandlingen om denne med helsepersonellet på sykehjemmet.

Materiale og metode Pårørende til norske sykehjemsbeboere, hovedsakelig i Trondheim, deltok i ti individuelle en-til-en intervju. Intervjuene ble tatt opp digitalt og deretter transkribert verbatimt. Analyseringen av materialet ble utført tematisk ved hjelp av systematisk tekstkondensering.

Resultat Pårørende hadde flere og varierende tanker og erfaringer angående sykehjemsbeboerens legemiddelbehandling. De som var positive til legemiddelbehandlingen hadde gjerne også stor tillit til sykehjemmet og omvendt. Pårørende som hadde opplevd situasjoner de opplevde som feil relatert til legemiddelbehandlingen hadde lavere tillit til sykehjemmet, ble også mer bevisst på beboerens legemiddelbehandling og ønsket mer informasjon om denne. Pårørende så på seg selv som en ressurs for sykehjemmet og etterlyste flere møter med helsepersonell. I tillegg var det pårørende som opplevde at de ikke ble hørt eller tatt på alvor når de tok opp ting med sykehjemmet, i motsetning til på sykehus.

Konklusjon Pårørende opplevde seg selv som en usynlig ressurs for sykehjemmet og sykehjemsbeboer. Pårørende ønsker å være i dialog med sykehjemmet om beboerens legemiddelbruk. Det kan derimot se ut til at helsepersonellet på sykehjemmet ikke er like god på å se og utnytte seg av denne ressursen og dermed kan gå glipp av viktige innspill.