Makt og motmakt i medisinsk kunnskap om trans*

Abstract

Transpersoner har muligheten til å gjennomgå både hormonell og kirurgisk behandling for å minske kjønnsdysfori, som er opplevd ubehag på grunn av manglende samsvar mellom kjønnet man ble tildelt ved fødsel og kjønnsidentitet. Kjønnsbekreftende behandling er et fenomen som blir mye diskutert innenfor transfeltet i det norske samfunn i dag. Avdelingen Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus er det eneste stedet i Norge der transpersoner kan få behandling. Det har vært en stor økning de siste årene av ungdom som ønsker å endre sine kjønnskarakteristika for å få kjønnsidentitet til å stemme overens med egen kropp. I tillegg har diagnosen F64.0 transseksualisme, som er den eneste diagnosen som utløser rett på kjønnsbekreftende behandling for transpersoner, blitt revidert og skal byttes ut med den nye diagnosen HA60 kjønnsinkongruens. Dette innebærer ikke bare endring for de som mottar diagnosen, men også for de som forvalter den. På grunn av strenge krav som stilles for å kunne motta behandling velger flere å søke hjelp hos aktører utenfor NBTS. I denne oppgaven utforsker jeg spørsmålet: «På hvilken måte utfolder makt og motmakt seg i medisinsk kunnskap om trans*?». Denne problemstillingen har jeg brutt ned til tre forskningsspørsmål som utgjør hvert sitt analysekapittel. Spørsmålene rettes mot diagnosen transseksualisme og endringen til den nye diagnosen, vokterne av diagnosen NBTS, og perspektivet til aktører utenfor NBTS inkludert fastleger, sexologer og transpersoner. For å analysere det empiriske materialet, som består av intervjuer med fastleger og en sexolog, samt medietekster om kjønnsbekreftende behandling, bruker jeg kritisk diskurspsykologi med sine konkrete begreper fortolkningsrepertoar og subjektposisjoner, og symbolanalyse. Jeg illustrerer hvordan aktivisme og kultur har påvirket kjønnsforståelsen, og diskuterer hvordan endringen av diagnosen har betydning for de ulike aktørene innenfor transfeltet. Ved å bruke Foucault sin forståelse av makt og disiplin finner jeg at NBTS bruker diagnosen til å vurdere hvilke pasienter som er verdige eller uverdige til å motta behandling. Denne vurderingen tar tid, og mottar kritikk fra flere. Et forslag som kommer fra blant annet sexologer og leger er en desentralisering av behandlingsmonopolet som NBTS har per i dag.

Trans people have the opportunity to decrease gender dysphoria, which is a conflict between a person’s gender identity and the gender they were assigned at birth, through both hormonal and genital treatment. Sex reassignment treatment is a phenomenon that is widely discussed within the field of transsexualism in Norway today. The department called “National Treatment Service of Transsexualism ” (NBTS) at Oslo University Hospital is the only place in Norway where trans people can get treatment. Over the last couple of years there has been a distinct increase in youth who wants to change their gender characteristics to make their gender identity aligned with their bodies. In addition, the diagnosis transsexualism, which is the only diagnosis that gives trans people the right to treatment, has been revised and is going to be replaced with the new diagnosis gender incongruence. This does not only signify a change for trans people, but also the managers of the diagnosis. Due to strict demands to receive treatment, more and more are seeking help with actors outside NBTS. In this paper, I investigate the question: «In what way does power and resistance unfold in medical knowledge of trans*?». I have broken this issue down to three research questions, that all make out their own chapter of analysis. These questions are directed towards the diagnosis transsexualism and the coming change to the new diagnosis, the guardians of the diagnosis NBTS, and the perspectives outside NBTS, including doctors, sexologists and trans people. To analyze the empirical material, consisting of interviews with doctors and a sexologist, articles and chronicles about sex reassignment treatment, I apply the analysis strategies of critical discourse psychology with interpretation repertoire and subject positions, and symbol analysis. I illustrate how activism and culture has affected the understanding of gender and discuss how the agency of different people will shift within the field. By using Foucault and his understanding of power and discipline, I find that NBTS use the diagnosis to evaluate their patients and separate those who are worthy of treatment from those who are not. This evaluation takes time and is criticized by many. A proposal from some doctors and sexologists is a decentralization of the treatment monopoly that NBTS is in possession of today.