Tvang - En konflikt mellom regelverk og daglig praksis

Abstract

Introduksjon Bruken av tvang overfor personer med utviklingshemming er regulert etter Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Denne lovgivningen presiserer hva som defineres som tvang, ulike typer tvangsvedtak og hvilke krav som stilles til bruken av tvang. Til tross for et politisk mål om å redusere bruken av tvang mot personer med utviklingshemming ser man fremdeles en jevn økning av registrerte tvangsvedtak. For å være i stand til å legge til rette for en redusering av bruken av tvang, vil det være relevant å se på hvilke faktorer som ligger til grunn i den økte registreringen.

Hensikt Hensikten med denne studien var å se om faktorer som; endringer av lovverk og holdninger, og økt kunnskap kan være med på å påvirke omfanget på bruken av tvang mot personer med utviklingshemming i kommunale bofellesskap.

Metode I denne studien er det blitt benyttet litteraturstudie som metode. Gjennom systematiske og strukturerte søk er det blitt søkt etter vitenskapelige artikler som omhandler overnevnte tema. Det er inkludert fem relevante vitenskapelige artikler i denne studien.

Resultater Etter nøye analyser av litteraturen, ble det basert på funn i vitenskapsartiklene, funnet tre gjennomgående temaer som kan være med på å påvirke omfanget på bruken av tvang mot personer med utviklingshemming i kommunale bofellesskap. Disse temaene var følgende; Kunnskap, holdninger og rettsanvendelse.

Konklusjon Økt kunnskap om lovverkets krav og innhold, samt om relasjonens betydning har bidratt til en økning i registrerte tvangsvedtak, noe som tyder på at tidligere underrapporteringer nå blir rapportert. Lovverket er derimot svært komplekst og bør endres slik at det blir mere anvendbart, da tjenesteytere har vanskeligheter med å etterkomme alle kravene som stilles. En oppheving av lovverket vil trolig ikke føre til en redusering av bruken av tvang, men gi mindre oversikt over tvangen som utøves. Et større fokus på kunnskap, kompetanse for å legge til rette for forebyggende tiltak, samt å ansette tjenesteytere med faglige kvalifikasjoner vil trolig bidra til å redusere bruken av tvang på sikt.

Introduction The use of coercion against people with ID is regulated by chapter nine in the Norwegian law of health and care services. This legislation specifies what is defined as coercion, different types of decisions on coercion and the requirements that are imposed on the use of coercion. Despite a political goal of reducing the use of coercion against people with ID, it is still seen a steady increase in registered decisions on use of coercion. In order to be able to facilitate a reduction in the use of coercion, it will be relevant to look at some factors that may be the basis of the increased registration.

Purpose/Aim The purpose of this study was to investigate if factors such as; changes in the legislation and staff´s attitudes, and increased knowledge can help to influence the extent of the use of coercion against persons with ID in public housing.

Method A Literature study has been used as method in this present study. Though systematic and structured searches, it has been sought for scientific articles that deal with the presented theme. There are five relevant scientific articles included in this study.

Results After careful analysis of the literature, based on findings in the scientific articles, three common themes were found that can influence the extent of the use of coercion against persons with ID in public housing. These topics were; knowledge, attitudes and legislation.

Conclusion Increased knowledge of the legislation´s requirements and content, as well as whether the importance of relation between staff and persons with ID has contributed to an increase in registered decisions on coercion, which suggests that previous sub-reports are now reported. The legislation, on the other hand, is very complex and should be changed so that it becomes more usable, as service providers have difficulties in complying with all the requirements that are made. A repeal of the legislation will probably not lead to a reduction of the use of coercion but result in less overview of the coercion that is being used. A greater focus on knowledge, expertise for facilitating preventive measures, and hiring service providers with professional qualifications will probably contribute to reducing the use of coercion in the long term.