«Når jeg sier det på ett sekund på kurdisk, så er det ferdig. Han forstår hva det betyr» En etnografisk studie av elevers transspråklige praksiser

Abstract

Denne studien omhandler transspråking blant sent ankomne minoritetselever. Transspråking handler om at elevene kan dra veksler på hele sitt språklige repertoar i skolehverdagen, for å få større forståelse for undervisning og meningsskaping (García & Wei, 2014). Det overordna formålet med studien er å få bedre innsikt i hvordan skolen kan tilpasse språkopplæringen for flerspråklige elever. Tilpasset opplæring handler blant annet om å bruke elevenes språk som ressurs for å gjøre læring relevant (Utdanningsdirektoratet, 2015). Mer konkret undersøker jeg om og eventuelt hvordan elever og lærer legger til rette for bruk av flere språk i undervisningen.

Jeg har tatt utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvilke transspråklige praksiser kjennetegner opplæringen for sent ankomne minoritetselever? Og hvordan kan disse praksisene forstås? Dette undersøkes i en grunnskoleopplæring for minoritetsungdom, lokalisert på en videregående skole. Studien har et etnografisk design med fire elevintervjuer og deltakende observasjon som primærempiri. Beskrivelser av det språklige landskapet på skolen, uformelle samtaler og et lærerintervju fungerer som sekundærdata. Datamaterialet analyseres og fortolkes med en hermeneutisk tilnærming og ses i lys av relevant teori om flerspråklighet.

Hovedfunnene er at det er lite offisiell transspråking, det vil si lærerstyrt tilrettelegging for bruk av flere språk i undervisningen. Elevene bruker imidlertid en del naturlig transspråking, uten at de blir oppfordret til det. Disse naturlige praksisene ser ut til å fremme forståelse og kommunikasjon. Men jeg finner også praksiser som synes mindre hensiktsmessige og bevisste. Som en følge av dette taler studien for mer systematisk offisiell transspråking. Dette finner jeg støtte for hos blant annet Canagarajah (2013), Baker (2011), Williams (2012) og García og Wei (2014).

This thesis addresses translanguaging among late-arriving minority students. Translanguaging refers to the way students are able to use their entire linguistic repertoire to gain greater understanding in the classroom (García & Wei, 2014). The main goal of this study is to give insight into how schools can adapt their education for bilingual students. According to Utdanningsdirektoratet (2015) adapted education refers to different ways to utilize students potential to make learning more relevant. Drawing from a growing number of bilingual students, I argue that translanguaging is important for better and more adapt teaching and learning. More specifically, I examine if, and in that case, how the use of several languages facilitates teaching.

The research problem are: Which translanguaging practices characterize the education of late-arriving minority students? And how can these practices be understood? This is examined in a primary education for minority youth, located at a high school. The study is ethnographically oriented and based on four interviews, combined with participant observation as primary empirical data. Descriptions of the linguistic landscape of the school, a teacher interview and conversations with teachers serve as secondary data. The data material is analyzed and interpreted with a hermeneutic approach and is viewed in light of relevant theory of multilingualism.

The main findings are that there is little official translanguaging, that is to say teachers arranged use of several languages in the classroom. The pupils, however, use natural translanguaging without being encouraged to do so. These natural practices seem to promote understanding and communication. But I also find practices that seem less expedient and conscious. As a result, the study speaks for more systematic use of official translanguaging. This I find support for among others Canagarajah (2013), Baker (2011), Williams (2012) and García and Wei (2014).