Strandsonestabilitet - hva har vi lært av å nedsette komiteer for å utrede skredårsak?

Abstract

Fire skredtilfeller i strandsonen er beskrevet med et forsøk på oppsummering av hva disse lærte oss, Kattmarka 13. mars 2009, Nord-Statland 29. januar 2014, Sørkjosen 10. mai 2015 og Ytre Sokkelvik 7. mai 1959. Kattmarka satte mellom annet fokus på å identifisere bergoverflaten med hensyn på sprengning. Nord-Statland reiset spørsmål rundt vibrasjoner fra komprimering med vibro-vals. I Sørkjosen ble funn av et dypt leirlag sentralt. Sensitiv og dels kvikk leire var involvert i alle tilfellene. Alle skredene, inklusive Sokkelvik, kan knyttes til anleggsvirksomhet, selv om utløsende årsak varierer. Skred er et uønsket fullskalaforsøk. Vi kan og bør lære av disse for å redusere antall skred. Tilbakeregning av skred gir verdifull kalibrering av parameterbestemmelse og beregningsmetodikk. De fire tilfellene bekrefter at norsk geoteknikk har gode prosedyrer for parameterbestemmelse mellom annet fra CPTU samt gode verktøy for stabilitetsvurderinger. Detaljert batymetri har vist seg å være til stor nytte for å finne årsak, initiering og forløp av skred i strandsonen. Denne artikkelen bygger på arbeid i de undersøkelsesgrupper som ble satt ned knyttet til de fire skredtilfellene og på arbeid utført av andre på oppdrag fra undersøkelses-gruppene. Navn på deltagere i undersøkelsesgruppene finnes i referanselisten. Det understrekes at vi i arbeidet med å finne årsak til skred bør unngå å jakte på syndebukker – vi trenger geoteknikere og konsulenter som tar vanskelige oppdrag.