(Eks)partnere som har felles barn med rusavhengige: hvilke psykososiale belastninger har de og hvordan kan de som pårørende ivaretas bedre av hjelpeapparatet?

Abstract

Formålet med studien er å undersøke psykososiale belastninger hos (eks)partnere som har felles barn med en rusavhengig, og hvordan de som pårørende opplever møtet med hjelpeapparatet. En fokusgruppe ble gjennomført blant fire (eks)partnere med felles barn. Datamaterialet ble analysert ved bruk av tematisk analyse (TA). Resultatene tyder på at belastningene primært er knyttet til ivaretakelsen barnet. Informantene oppga å føle på et stort, overordnet ansvar for hele situasjonen. Det innebar samarbeid med den rusavhengige omkring samvær og vurdering av om samvær var forsvarlig. (Eks)partnerne sørget for at barnet fikk en fin oppvekst, og ivaretok i noen tilfeller også den rusavhengige. I tillegg samarbeidet de pårørende med ulike instanser i hjelpeapparatet. Den rusavhengige ble beskrevet som uforutsigbar, noe som gjorde at informantene i perioder levde i en tilstand av konstant beredskap. Da hverdagen stabiliserte seg opplevde flere en etterreaksjon i form av depresjon, utmattelse eller diffuse fysiske plager. Samarbeidet med hjelpeapparatet kjennetegnes av at informantene ble brukt som ressurs og fikk lite bistand til å stå i en utfordrende hverdag. Nyttige hjelpetilbud kjennetegnes av at den pårørendes betydning anerkjennes, og å møte andre i liknende situasjoner. Funnene har implikasjoner for klinisk praksis og indikerer at pårørende i større grad bør inkluderes som ressurs i behandling av den rusavhengige. De bør også få målrettet informativ, emosjonell og økonomisk støtte til å mestre hverdagen, da dette kan forebygge fysiske og psykologiske belastningsskader på sikt. Ved å beskytte den rusfrie forelderen ivaretas samtidig barnets (i perioder) primære omsorgsperson. Dette kan tenkes å være en beskyttende faktor også for barnet.