| dc.description.abstract | Bakgrunn: Det er vanskelig å ta innover seg at noen barn og unge er utsatt for vold og seksuelle overgrep. Dette er et tema som lenge har vært tabubelagt, og er det dessverre fortsatt. Voksne som arbeider med barn og unge må våge å ta innover seg at dette skjer, og vi må derfor også våge å se det utsatte barnet. Vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene og vi må tørre å stå i det de kan fortelle. Dette kan være utfordrende og uforutsigbart da man ikke vet hvordan barn og unge kan reagere eller hvordan du selv som voksen vil reagere på det de kan fortelle. Voksne som arbeider med barn og unge har derfor et stort ansvar, men man har også en fantastisk mulighet til å utgjøre en forskjell hos det enkelte barnet.
Problemstilling: Hvordan vurderer tre informanter med ulik utdanningsbakgrunn den vanskelige samtalen med barn og unge?
Har valgt å utarbeide en underproblemstilling for å avgrense oppgaven, samt å hjelpe meg med å besvare oppgavens problemstilling.
Underordnet problemstilling: Hvilke faktorer har de erfart må være tilstede før, under og etter samtalen?
Metode: Kvalitativ studie med semi-strukturert intervju.
Resultat: Relasjon og trygghet er viktige faktorer for at barn og unge skal kunne fortelle sine vonde hemmeligheter. De må ha troen på at du som voksen kan hjelpe dem. Den voksne må ta seg tid til å skape rom for at barn og unge kan fortelle om sine vonde hemmeligheter.
Konklusjon: Det finnes ikke en eksakt fasit på hvordan man skal gjennomføre slike vanskelige samtaler med barn og unge. En må skape en god relasjon til ungen slik at han/hun opplever det som trygt å fortelle. Voksne som arbeider med barn og unge må våge å se, og klare å ta innover seg at noen opplever å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep. Det viktigste er at man som voksen tørr å spørre, og ikke at man spør på helt riktig måte. | nb_NO |
