| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg sett på hvordan barnas vi-fellesskap kan komme til syne og hvilke muligheter barna har til å danne et slikt fellesskap i basebarnehagens hverdag. Hverdagen i basebarnehagen er preget av veksling mellom små og store barnegrupper. I tillegg til å ha fokus på hvordan vi-fellesskap dannes, har jeg derfor sett på hvordan en slik barnehage kan fremme eller hindre barns muligheter til å danne vi-fellesskap. Jeg har vært inspirert av mikroetnografiske studier, og tyngden av mine data ligger i observasjoner. Samtidig har jeg gjennomført to intervju med ansatte og hatt hverdagssamtaler med både barn og ansatte i barnehagen. Jeg har hatt fokus på tidligere forskning som er gjort i basebarnehage, men også forskning som ser på sosiale relasjoner mellom barn. Med vekt på teorier om posisjonering og barn som aktører, har jeg hatt et ønske om å søke etter hvordan barnas vi-fellesskap kan komme til syne. Samtidig har jeg ut fra teorier om barnehagen som institusjon, søkt etter hvordan barnehagen er med på å forme barns dagligliv. Mine funn avdekker at for at hverdagen i barnehagen skal kunne fungere må alle de hverdagslige arbeidsoppgavene gjennomføres. Funnene illustrerer imidlertid at de ansatte står i et spenningsfelt mellom det å utføre de mange forventede, rutinemessige oppgavene og det å være til stede for barna. Dilemmaer som oppstår i det spenningsfeltet kan brytes ned til et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hvordan kan ansatte ta vare på barnas sosiale og emosjonelle behov, når arbeidsoppgaver går utover den sosiale og emosjonelle tilstedeværelsen med barna? Ved å ha fokus på barnehagens hverdag og barns dannelse av et vi-fellesskap, belyser jeg hvordan barn er i stand til å vise motstand til de institusjonaliserte strukturer som utformer ansattes hverdag, og som igjen påvirker barnas, i høyeste grad, institusjonaliserte liv som er lokalisert og kontekstualisert i en basebarnehage i Norge. | nb_NO |
