| dc.description.abstract | Det har i de senere år vært stadig større fokus på pasienters rettigheter i møte med helsevesenet. Vi fikk i 1999 en egen lov; i dag kalt pasient- og brukerrettighetsloven, hvor disse rettighetene var nedfelt. Loven har fra vedtakelsen vært gjenstand for endringer i form av etablering av nye og bedre rettigheter for pasientene. Barns særskilte rettigheter er regulert i et eget kapitel med tilhørende forskrift.
Hensikten med mitt prosjekt har vært å innhente kunnskap om hvordan helsepersonellet som arbeider på barneavdelinger i sykehusene opplever at disse rettighetene ivaretas. Datamaterialet er samlet inn gjennom semistrukturerte kvalitative intervjuer med 11 helsepersonell ved 3 forskjellige sykehus; leger og sykepleiere samt en ansatt i annen yrkeskategori. Det innsamlede materialet ble bearbeidet ved hjelp av fenomenologisk analyse.
Helsepersonellet uttrykker en genuin opptatthet av å sikre barnas behov og rettigheter, og de mener selv at barna blir godt ivaretatt. Dette kommer til uttrykk gjennom ansattes understrekning av tverrfaglig samarbeid, tilgjengelig leikeareal, skolens og barnehagens betydning i sykehuset, samt foreldres muligheter til overnatting i barnets rom. Imidlertid ser det, ut fra deres fortellinger, ut til at praksisen og kunnskapen de hadde hovedsakelig er ervervet gjennom erfaringer i jobben og rutiner på avdelingene mer enn gjennom kjennskap til gjeldende lovverk og retningslinjer. Hvor regelverket var å finne var de færreste kjent med, og det fremstår som noe uklart om de faktisk har rutiner som sikrer at alle foreldre/foresatte og barn mottar skriftlig informasjon om barns rettigheter ved sykehusinnleggelser.
Funnene indikerer at ansatte i sykehusene selv mener de i all hovedsak ivaretar barnas rettigheter på en god måte, men studien viser også at det er forbedringspotensiale på flere områder.
Ett av områdene som peker seg ut, er ivaretagelse av ungdommenes behov ved overflytting fra barneavdeling til voksenavdeling. Videre viser studien at det synes å være behov for bedre tilrettelegging for samvær med søsken for de barn som har familien sin langt unna sykehuset. Førskoletilbudets betydning for ivaretagelsen av de mindre barnas behov for aktivisering og frisone fra det sykdomsrelaterte understrekes, det samme gjelder behovet for skjermet lekeareal. Der sykehuset ikke har slikt tilbud, oppleves dette av helsepersonellet som uheldig. Det samme gjelder mangel på enerom på intensivavdelinger.
Det fremkommer også av funnene at sykehusene i stadig større grad har fremmedspråklige barn som pasienter, og at tillitsskapende kommunikasjon med disse barna i det daglige og i behandlingssituasjoner vanskeliggjøres av både den verbale og nonverbale språkbarrieren. | nb_NO |
