| dc.description.abstract | Denne oppgaven har en retorisk tilnærming til narrasjon i Michael Frayns Spies, først utgitt i 2002, ved å analysere romanens upålitelige, homodiegetiske og retrospektive forteller. Ved å ta i bruk James Phelans seks kategorier for upålitelighet, foreslår jeg en løsning på fortellerens uro som gjenstår ved romanens avslutning. Det gjør jeg ved å argumentere for at fortelleren, på grunn av hans upålitelighet både overfor seg selv og leseren, feilplasserer kilden til denne uroen. For å oppnå dette analyserer jeg hvordan narrasjonen blir presentert både gjennom Stefan, den voksne fortelleren, og gjennom det imaginære perspektivet til hans yngre jeg, Stephen. Jeg ser på hvordan han formidler sin problematiske identifisering med barnet, som han veksler mellom å gjenkjenne og fremmedgjøre så vel som å fordømme og unnskylde. Gjennom dette forholdet, og fortellerens forståelse av det analyserer jeg romanens normer og den tvetydige moralen som presenteres for – og hvordan disse kan tolkes – av leseren. | nb_NO |
