| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg Storbrean og Kringsollfonna, to glasialarkeologiske fonner som befinner seg i et periglasialt miljø i Oppdalsfjella. Arkeologiske funn gjort ved begge fonnene, samt deres beliggenhet godt under den glasiale likevekstlinja (ELA) for området, tyder på en stabil massebalanse over lengre tid. I litteraturen, har redistribusjon av snø ved hjelp av vind blitt understreket som en viktig akkumulasjonsfaktor for fonner. I denne oppgaven har vindakkumulert snø for fonnene blitt forsøkt kvantifisert ut i fra HBV-modellens snørutine, med nedbør og temperatur som inngangsdata. Modelleringer foreslår at Storbrean og Kringsollfonna ville ha forsvunnet etter omtrent 10 år dersom de ikke hadde fått tilført ekstra snø ved hjelp av vind. Vindfaktorer ble beregnet til henholdsvis 8,1 og 11,6. Dette tyder på at begge fonnene er sterkt avhengig av vindakkumulert snø for å overleve. Modellering av Kringsollfonna med økte klimavariabler (+2 ℃ og + 10 % nedbør) viste at fremtidig klima vil føre til sterkere ablasjonsmekanismer for fonna, noe som gjør at den etter hvert vil forsvinne. Modellering foreslo en forsvinning etter 44 år. Oppgaven konkluderer med at vindavsatt snø er svært viktig for opprettholdelse av fonnenes massebalanse. Basert på klimaframskrivninger antas det likevel at fonnene vil forsvinne gradvis med økende temperaturer og nedbør. | nb_NO |
