| dc.description.abstract | Internasjonal adopsjon ble et stort, globalt fenomen i forbindelse med Korea-krigen på 50-tallet. Det startet som et humanitært prosjekt, men utviklet seg til hovedsakelig å bli en måte for ufrivillig barnløse par å få barn og bli «en vanlig familie». Siden 1970 har det blitt adoptert omkring 20 000 barn til Norge fra utlandet, og det adopteres fortsatt i overkant av 100 barn årlig.
Denne oppgaven tar for seg hvordan foreldre av utenlandsadopterte barn reflekterer rundt, og forstår, sine barns norskhet, kultur og tilhørighet. Det er foreldrene som omsorgspersoner som har muligheten til å legge et godt grunnlag for barnas tilhørighet og identitetsutvikling. Men hva de kan anse som et godt grunnlag er ikke selvsagt, og foreldrenes forståelser har ikke vært et utbredt tema i tidligere forskning. Barnets forhistorie og opprinnelsesland er noe adoptivforeldre ikke kan unngå å røre ved, og er dermed noe de må ta valg knyttet til, enten det er noe de ønsker å vektlegge eller ta avstand fra. Mitt mål for denne oppgaven er derfor følgende: Jeg vil undersøke hvordan foreldre reflekterer over sine utenlandsadopterte barns kulturelle tilhørighet til Norge og til opprinnelseslandet.
Problemstillingen belyses gjennom åtte kvalitative intervjuer med foreldre som har adoptert barn fra Asia, Afrika og Sør-Amerika, fra 70-tallet fram til 2000-tallet. Materialet er analysert med inspirasjon fra diskursanalyse og narrativ analyse. Det teoretiske rammeverket for oppgaven er grunnet i et sosialkonstruksjonistisk og postkolonialt perspektiv, og jeg benytter meg av begrep knyttet til kultur, rasisme og annetgjøring i analysearbeidet.
Oppgaven har tre analysekapitler. Kapittel 4 tar for seg foreldrenes refleksjoner rundt navn av valg til sine barn, og hvilken funksjon barnas navn kan ha i adopsjonskonteksten. Kapittel 5 tar for seg foreldrenes refleksjoner rundt tilbakereiser, og hvilken funksjon de kan ha for familien. Kapittel 6 omhandler foreldrenes forståelser og fortellinger om sine barns norskhet og kulturelle tilhørighet.
De tre analysekapitlene viser at foreldrene har flere ulike forståelser som de kan trekke på i ulike kontekster, og de har komplekse motivasjoner for valgene de gjør for å bidra til barnets tilknytning til Norge eller til opprinnelseslandet. Noen av foreldrene har tatt like valg av ulike motivasjoner, eller ulike valg av samme motivasjon. Når det finnes mange måter å handle på, blir det vanskelig å gjøre konsekvente valg. Forståelser og holdninger er i stadig endring, ulike valg har blitt anbefalt som de «riktige» valgene å ta. I realiteten finnes det ikke riktig eller galt, bare ulikt. På samme måte som hvert barn er ulikt, og hver familie. | nb_NO |
