| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg studert overvåkning av beboere i sykehjem som et sosialt fenomen. Gjennom uttalelser fra pleieansatte har jeg sett på oppfatninger rundt bruk av overvåkningsteknologi i et «klassisk kvinneyrke».
Problemstillingen for denne oppgaven er: Hvordan omtaler og legitimerer pleiere bruk av overvåkningsteknologi i sykehjem. Andre spørsmål som er relevante for problemstillingen er pleiernes oppfatning av hvilke problem overvåkning er ment å løse, og videre for hvem overvåkning er ment å hjelpe.
Det empiriske materialet består av seks intervjuer med pleieansatte i et norsk sykehjem. Den teoretiske og metodologiske tilnærmingen er inspirert av sosialkonstruktivistiske metoder. Jeg har benyttet teoretiske perspektiver på tale som handling og har sett på hvordan pleierne ordlegger seg når de omtaler bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi, for å gå dypere i deres oppfatninger. Jeg har også benyttet redegjørende forklaringer, grensedragningsarbeid og selvpresentasjoner som analytiske utgangspunkt, og ulike perspektiver på kjønn, teknologi og omsorg.
Overvåkning av beboere i sykehjem innebærer en rekke etiske og moralske dilemmaer, og dette er dilemmaer som pleierne hele tiden forsøker å manøvrere.
På bakgrunn av analysen hevder jeg å finne at pleierne hovedsakelig oppfatter overvåkning som en måte å utøve omsorg på, og at bruk av overvåkningsteknologi kan være med å gi pleierne en økt trygghet på at de ivaretar beboerne på en god måte. Det kan være beboere som selv er i stand til å forflytte seg men som for eksempel er «demente», såkalte vandrere, som kan være en fare for seg selv eller andre beboere om de er uten tilsyn. I slike situasjoner gir pleierne på forskjellige måter uttrykk for at man ikke har noe valg og tegner et skremmende bilde av en virkelighet uten overvåkningsteknologi.
Videre gjør pleierne seg betraktninger omkring alternative motiver til trygghetshensyn og beboernes beste. Begrensede ressurser, både økonomiske og bemanningsmessige er en problemstilling som i noen tilfeller kan reduseres med strategisk bruk av overvåkning; spesielt i forbindelse med nattevakter hvor få pleiere betjener store arealer og mange beboere.
I materialet trekkes det opp en linje mellom akseptabel og uakseptabel overvåkning. Ved å skille mellom normale og spesielle situasjoner, og mellom normale og spesielle beboere, presenterer pleierne seg selv og sykehjemmet som noen som bruker overvåkning på en korrekt måte og som er forenelig med omsorg. | nb_NO |
