| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven tar for seg utviklingen til den norske undergrunnsskrekken, den nye uavhengige norske filmproduksjonen, som så smått begynte å røre seg på 2000-tallet. Hensikten med denne oppgaven er tredelt. Den begynner med å undersøke og belyse hvorfor vi får undergrunnsskrekk på 2000-tallet, og hvorfor vi ikke har hatt en lignende form for alternativ filmkultur tidligere. Videre blir det redegjort for kjennetegn ved filmene som produseres, med hovedfokus på Huset (Reinert Kiil, 2016) og Hora (Kiil, 2009). Disse filmene er valgt, for å belyse at den norske undergrunnsskrekken har to ulike sider. Avslutningsvis så vil endringene knyttet til den norske undergrunnsskrekken belyses, da filmene de siste to årene har fått en ordinær kinodistribusjon.
I grove trekk så er det digitaliseringen av kamerateknologien som har gjort at den norske undergrunnsskrekken kom på 2000-tallet, og grunnen til at det ikke har vært en lignende filmkultur tidligere har bakgrunn i den kommunale kinokonsesjonen. De to sidene av undergrunnsskrekken skiller seg tydelig fra hverandre, der den ene siden holder seg tett knyttet til de tidligere norske kinogrøsserne, mens den andre siden er kompromissløs. I store trekk er det med bakgrunn i digitaliseringen av kinoen at undergrunnsskrekken får en plass på norsk kino, noe som i lengden kan påvirke kinoens plass i det norske samfunnet. | nb_NO |
