| dc.description.abstract | Utvikling av Fingeravtrykkmetoden med analysedata fra passive prøvetakingsenheter er en masteroppgave skrevet av Ingvild Bjelland Lende høst 2017/vår 2018. Arbeidet er gjort i forbindelse med emnet GEOL 3090, Masteroppgave i geologi, ved Institutt for Geovitenskap og Petroleum ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. Oppgaven er på 116 sider.
Bakgrunnen for studien var at COWI AS ønsket å utvikle en beskrivende metode for visuell fremstilling av hydrokarbondata. Metoden kalles Fingeravtrykkmetoden og er en videreutvikling av COWIs arbeid med fremstilling av idealiserte kildeprofiler for hydrokarboner.
Sluttproduktet i metoden er et «kjemisk fingeravtrykk» som indikerer hvordan karbonfraksjoner og hydrokarbonforbindelser fordeler seg i en resipient. Avtrykket gir et bilde på den kvalitative sammensetningen av forbindelser, og den sier i sin tur noe om opprinnelsen (det vil si kilden/-ene). I tilfeller der en har flere målestasjoner i en resipient (for eksempel i en bekk) er det mulig å finne kvalitative forskjeller innbyrdes i resipienten (for eksempel oppstrøms og nedstrøms i bekken), og ved å sammenligne avtrykk fra forskjellige resipienter finnes kvalitative avvik og likheter mellom disse (for eksempel forskjeller mellom to elver).
Fingeravtrykkmetoden anvendes som en innledende kvalitativ tolkning i arbeid med kildesporing, og kjemiske fingeravtrykk kan anvendes som en start for å spisse videre arbeidsoppgaver. Gjennom sin enkle visuelle fremstilling av data fungerer de utmerket som et kommunikasjons- og formidlingsverktøy mellom interessenter (for eksempel konsulent, skadevolder, naboer, entreprenører og media).
Analysedata fra passive prøvetakingsenheter ble brukt som grunnlag for utvikling av Fingeravtrykkmetoden. Selv om metoden er tenkt for bruk av data fra passive prøvetakingsenheter, kan den også benyttes ved bruk av data fra tradisjonelle vann- og sedimentprøver. Passiv prøvetaking har likevel flere fordeler over konvensjonelle metoder. En av de største fordelene er at enhetene gjør det mulig å detektere og konsentrere svært lave konsentrasjoner av forbindelser. Passiv prøvetaking gir også en tidsvektet gjennomsnittskonsentrasjon av forurensningers påvirkning på en resipient. Kjemiske fingeravtrykk basert på data fra passive prøvetakingsenheter gir dermed et mer nøyaktig bilde av sammensetningen av forbindelser. I tillegg gir tidsintegrerte konsentrasjoner et mer pålitelig bilde av forurensningskonsentrasjoner (i forhold til konsentrasjoner funnet fra øyeblikksprøver).
EU og USA aksepterer passiv prøvetaking som prøvetakingsmetode, og det finnes en egen europeisk ISO-standard for passiv prøvetaking fra overflatevann (EN ISO 5667-23:2011). Likevel er resultatene ikke helt kompatible med standardene i de fleste av dagens vanndirektiver, men det arbeides med dette. Nytteverdien av selve Fingeravtrykkmetoden er likevel stor da fokuset er på sammensetning av stoffer i en resipient, og ikke på konsentrasjoner (metoden er kvalitativ og kvantitet er underordnet).
Fingeravtrykkmetoden er primært utviklet for hydrokarbondata, og begrenses her for BTEX (C6 C8), alifater (C5 C40), aromater (C10 C36), PAH-16 (C10 C22) og NPD (C10 C17). Datamaterialet i forbindelsen med oppgaven er forholdsvis begrenset, og de kjemiske fingeravtrykkene kan sees som en basis for videre arbeid med kildesporing. I videre arbeider kan avtrykkene blant annet utvides og optimaliseres med finere inndeling av fraksjoner, for eksempel for alifater mellom C4 C50, C3-aromater og C40-aromater. Det vil også være mulig å studere mønstre i de kjemiske fingeravtrykkene og videreutvikle avtrykkene til typeprofiler. Inndelingen benyttet i studien var likevel tilfredsstillende, og fra fremstillingen av kjemiske fingeravtrykk kunne lette hydrokarbonprodukter skilles fra tyngre. Fremstilling av kjemiske fingeravtrykk kan sees som en liten revolusjon i arbeidet med å finne «miljøsynderne». | |
