Kartlegging og skjønnsutøvelse - En kvalitativ intervjustudie om spesialpedagogers og pedagogers erfaringer og tanker, rundt bruk av skjønn i forbindelse med kartlegging og testing av barn

Abstract

Hovedfokuset i denne oppgaven har vært skjønnsutøvelsen, og hvilken plass skjønnet har, i forbindelse med kartlegging og testing av barn. I arbeid med alle disse unike barna, vil ingen dag være lik, og de ulike situasjonene som oppstår, likeså. En slik hverdag kan anses som kompleks - det finnes ingen fasit, og det finnes ingen detaljreguleringer. Det kreves derfor at ansatte i skole og barnehage kan betrakte situasjonene fra sine ulike ståsteder, og handle deretter. Problemstillingen for forskningsprosjektet ble derfor seende sånn ut; «I hvilken grad, og på hvilken måte, utøves det pedagogisk skjønn når barn kartlegges?» Jeg ville utvikle forståelsen min, og gå dypere inn i emnet. Det var derfor innlysende, at jeg måtte få tak i spesialpedagogers og pedagogers egne tanker og erfaringer, og at kvalitative dybdeintervju måtte benyttes. For å få et så reflektert svar som mulig, ville jeg få tak i flere perspektiver. Jeg hadde derfor et ønske om å intervjue ansatte, både i PPT, og i skolen. Jeg endte opp med to enhetsledere og en pedagogisk rådgiver ansatt i PPT, og en spesialpedagogisk koordinator og en spesialpedagog ansatt i skole. Fem intervjupersoner fordelt på tre intervju. Gjennom analysen av disse tre intervjuene, utarbeidet jeg fire kategorier; Skjønn, normalitetsbegrepet, samarbeid og systemfokus vs. individfokus. Funnene viser at skjønn i forbindelse med kartlegging av barn, utøves i høy grad. Det tas nemlig skjønnsmessige vurderinger allerede når spørsmål rundt et barns faglige eller emosjonelle utvikling, dukker opp. Hvis det neste steget er å kartlegge, tas det skjønnsmessige vurderinger rundt hvilken type kartlegging som bør benyttes. I tillegg til at kartleggingsresultatene må betraktes som vesentlige, hevder både litteraturen og forskningsdeltakerne at de bare må anses som «en del av pakken». Det må med andre ord vurderes hva disse resultatene kan tyde på, og hva de kan komme av. Har resultatene med individuelle faktorer, eller faktorer på systemnivå, å gjøre? Sentralt i intervjupersonenes svar var at alle barn er unike, og at hvert enkelt barn har områder de både mestrer bedre og dårligere enn andre. Det som er normalt for et barn, trenger ikke være det for et annet. Skjønnsmessige vurderinger er derfor en nødvendighet, men det kan være greit å støtte seg på flere. Samarbeid ble slik, et viktig stikkord, og felles drøftinger ble satt høyere enn egne individuelle drøftinger.