Mellom Ideologer og Intellektuelle - Det Ungarske Historiefeltets Maktstrukturer mellom 1954 og 1975

Abstract

Den akademiske historieskrivningen i Ungarn gikk gjennom store brudd ved andre verdenskrigs avslutning og den følgende kommunistiske maktovertakelsen. Landets tidligere utmerkede historikere forsvant fullstendig fra feltet, og en ny gruppe politiske innsatte tok styret over de eksisterende historiefaglige institusjonene. Universitetreformene som ble gjennomført ved 1948/49 medførte at store deler av professoratet ble byttet ut med faglig svake partikadetter. Disse ble selv holdt under sterke politisk-ideologiske kontroller, og fram til 1960-tallet var det meste av historisk arbeide redusert til marxistisk skolastikk. På bakgrunn av dette, var landets historiefaglige gjenoppblomstring bemerkelsesverdig. Under den statsosialistiske perioden utviklet det ungarske historiefeltet seg mot en internasjonal orientering og anerkjennelse, i en grad uhørt innenfor resten Warszawapakten i samme periode. Feltets deltakere ble stadig flere, og fra at disputas hovedsakelig ble avgjort gjennom vurderingen fra ansatte ved Vitenskapakademiet, var denne «kontrollen» over det ungarske historiefeltet delt mellom flere institusjoner i løpet av 1970-tallet. Dette ble tilrettelagt for gjennom en rekke faktorer, slikt som den gradvise politiske oppmykningen under «gulasjkommunismen», et økende selvbevisst profesjonelt miljø historikere, samt en gruppe svært sentrale personer som var i stand gjennom sine posisjoner til å forhandle fram de nye grensene for akseptabel forskningspraksis med det politiske regimet.