Læringens joik

Abstract

Denne oppgaven er autoetnografisk, skrevet frem som en slags joik. Den er inspirert av joikens kvaliteter både som tekst og innhold. Den er et eksperiment, der jeg filosoferer rundt læringsbegrepet, og bruker joiken i en sjangeroverskridende betydning til å se læring i nytt lys. For på den måten åpne opp, kanskje se mer. Nymaterialistiske, post-strukturalistiske og post-humanistiske perspektiver gir utgangspunktet for prosjektet, der teorier fra Gilles Deleuze, Félix Guattari og Karen Barad setter læring, joik- og alt som måtte komme i mellom- i bevegelse. Oppgaven tar utgangspunkt i ulike forståelser av læring som jeg anser som dominerende i dag, og jeg forsøker å utvide gjennom å gå inn gjennom joiken. Fokus er på en utvidet kollektiv forståelse av læring, der både det menneskelige og ikke-menneskelige deltar/har agens i hierarkiløse sammensetninger/assemblager. Vi blir til, på nytt og på nytt i møte med de/det som deltar sammen med oss. Læring og den lærende kan derfor ikke skilles. Dette er hva Karen Barad kaller onto-epistemologi; teori om væren (ontologi) og viten (epistemologi) sammenbindes. Identitet, som vi skal se, blir dermed ikke et sentralt begrep i- eller for læring. Kanskje fanger begrepet tilhørighet mer av læringens bevegelser.

Summary This thesis is autoethnographic, written as a kind of yoik. It is inspired by qualities of the yoik, both as text and contents. It is an experiment, where I philosophize on the concept of learning, and use yoik in an genre transgressive way to see learning in an new light, to open up, maybe see more. New-materialistic, post-structuralistic and post-humanistic perspectives give basis for the project, where theories from Gilles Deleuze, Félix Guattari and Karen Barad put learning, yoik- and everything that comes between- in motion. The thesis is based on different understandings of learning which I consider to be dominating today, and I am trying to expand by approaching it through the yoik. The focus is on an expanded collective understanding of learning, where both human and non-human participants have agency in hierarchy- free assemblages. We become, again and again, in encounters with that/those which participate with us. Learning and the learner can´t be separated. This is what Karen Barad calls onto-epistemology; the theory of being (ontology) and knowing (epistemology) is bonded. Identity, as we will see, is thus not a central concept in- or for learning. Maybe the concept of belonging captures more of the motions of learning.