Livet etter akutt myokardinfarkt

Abstract

Hensikt: Oppgaven har til hensikt å belyse hvordan pasienter som blir rammet av akutt myokardinfarkt, erfarer å mestre livet etter at de er skrevet ut fra sykehuset. Dette for å oppnå økt kunnskap om hvordan vi som helsepersonell kan bidra å tilrettelegge for at pasientene skal erfare livet etter AMI som håndterbart, forståelig og meningsfullt. Metode: Systematisk litteraturstudie. Resultater: Å bli rammet av AMI oppleves av de fleste som et sjokk og en livstruende hendelse. Pasientene opplever både fysiske symptomer som brystsmerter, dyspné og hjertebank, og psykiske symptomer som angst, mistro og usikkerhet. 62,8 % opplever en lav SOC etter AMI, og setter dette i sammenheng med mangel på kontroll. Støtte fra partner, familie, venner, helsepersonell og arbeidskolleger fremstår som en avgjørende faktor for mestring, sammen med god informasjon fra helsepersonell om egen helsetilstand og behandling. Mange opplever også AMI som en “ny sjanse”, og et vendepunkt hvor livsstilsendringer er sentralt. Andre vil derimot ikke endre livet, og snarer tvert imot fortsette som før, og være “herre i eget liv”. Konklusjon: Behovet for helsepersonell og medisinsk oppfølging oppleves som viktig for å mestre den første akutte fasen. Pasientene opplever AMI som en krise, og kunnskap om krisens faser og mekanismer er nødvendig. Behovet for støtte er essensielt gjennom hele forløpet for god mestring av livet etter hjerteinfarktet, for å gjenvinne kontroll og SOC. Det er derfor viktig at helsepersonell er bevisst behovet for støtte og informasjon allerede i den første krisefasen, og at det er nødvendig med individuell tilnærming til pasientene.

Aim: The purpose of this assignment is to highlight how patients afflicted by acute myocardial infarction, master the daily life, when discharged from the hospital. Method: Systematic literature study, seven qualitative and one quantitative research article. Search in databases such as CINAHL Complete, PubMed, SveMed+. Results: To be afflicted by AMI is experienced as a chock and a life threatening incident. The patients experience physical symptoms as chest pains, dyspnoea and palpitations, and psychological symptoms as anxiety and insecurity. Support from partner, family, friends, healthcare professional and work colleagues appear to be important for mastering life after the incident, together with good information from health care professionals regarding own health status and treatment. Some patients experience AMI as a “second chance” and a turning point where lifestyle changes are key. Others, however, will not let the incident change their life, and carry on with their life as prior to the incident. Conclusion: The need for health care professionals and medical follow-up is perceived as important to master the first acute phase. Patients experience AMI as a crisis, and knowledge about the phases and mechanisms of the crisis is necessary. The need for support is essential throughout the incident, to master life after AMI, to regain control and SOC. It is therefore important that healthcare professionals are aware of the need for support and information already in the first phase of the crisis, and that individual approaches to patients are necessary.