| dc.description.abstract | Mangfoldet i det norske samfunnet gjenspeiles i skolen, og en betydelig andel av elevene i grunnskolen er minoritetsspråklige. Det kan være utfordrende å skille mellom spesifikke lærevansker og vansker knyttet til innlæring av andrespråk når elever fra denne gruppen utredes av Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Tidligere forskning tyder på at minoritetsspråklige elever ofte feildiagnostiseres av PPT.
Denne studien tar sikte på å belyse utredningen PP-rådgivere gjør av minoritetsspråklige elever. Den tar utgangspunkt i kvalitative intervju av to PP-rådgivere som har kompetanse om- og erfaring med utredning av minoritetsspråklige elever. Problemstillingen er følgende: Hvordan opplever og erfarer PP-rådgivere utredning av minoritetsspråklige elever?
I sum har analysen avdekket at PP-rådgiverne gjennomfører sine utredninger svært likt, men med ulik motivasjon. De benytter utelukkende non-verbale og norskspråklige kartleggingstester, og opplever kartleggingsmaterialet som mangelfullt og utfordrende. Utfallet av denne type utredninger viser seg å ikke være gitt på forhånd, men ofte konkluderer PP-rådgiverne med manglende andrespråksopplæring som kan løses med bedre tilrettelegging i skolen, eller klare spesifikke vansker som gir grunnlag for spesialundervisning. Likevel indikerer de at elever som etter sakkyndig vurdering ikke ser ut til å ha behov for spesialundervisning i blant likevel får det av ressurspraktiske hensyn.
PP-rådgiverne opplever samarbeid med skole og tolk som mer krevende enn samarbeid med elever og foresatte. De mener mange skoler mangler kunnskap om minoritetsspråklige elever, og at henvisninger til PPT ofte har mangelfullt informasjonsgrunnlag. PP-rådgiverne virker likevel å gjøre lite for å utvikle skolenes kunnskap om minoritetsspråklige elever, og det ikke klart hvorvidt interaksjonene mellom skole og PPT i enkelte tilfeller faktisk kan kalles samarbeid. | nb_NO |
