| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i en ulikhet i den kronologiske fordelingen av pileskaft og pilspisser mellom to nærliggende soner i høyfjellsområdene rundt Oppdal kommune, Sør-Trøndelag. Det dreier seg om artefakter funnet i tilknytning til de funnførende arkeologiske snøfonnene i området. Disse snøfonnene har vært en arena for pil-og-bue jakt på villrein siden neolittisk tid. Den østligste sonen, Knutshø, har et betydelig innslag av artefakter fra middelalder og historisk tid. På den andre siden av Drivdalen, i Snøhetta-øst, er det ingen artefakter som med sikkerhet kan dateres til disse periodene; her er det artefakter fra folkevandringstid som dominerer materialet.
Det foreligger i litteraturen to forklaringsmodeller på denne krono-geografiske fordelingen av artefakter. Det kan tenkes at ulikheter ved snøfonnenes egenskaper har en direkte innvirkning på den observerbare fordelingen, ved at gjenstander avsatt i snøfonnene i de ulike periodene, også smelter frem igjen på ulike tidspunkter. Her er igjen to mulige scenarioer skissert i litteraturen, avhengig av hvorvidt iskjernen i de ulike fonnene har vært i bevegelse eller ikke. Dersom det ikke har vært bevegelse i iskjernen, ser man for seg et sist inn – først ut scenario. I henhold til denne forklaringen vil piler mistet i middelalder smelte ut før piler avsatt i folkevandringstid. Hvis så er tilfellet, kan mangelen på artefakter fra middelalder skyldes at disse smeltet ut av fonnene i Snøhetta-øst før arkeologiske undersøkelser av fonnene ble aktuelt. Mye av det postulerte middelaldermaterialet kan i henhold til dette ha gått tapt, da gjenstander utsettes for en hurtig nedbrytning når de først kommer i fornyet kontakt med elementene. Dog kan det tenktes at noe av materialet, først og fremst jernspisser – da disse er mer resistente enn treskaftene – kan ha blitt bevart. Særlig dersom de i løpet av kort tid har blitt begravde i avrenningsmaterialet fra snøfonnene. Hvis så er tilfellet skulle det være mulig å påvise denne grupperingen av artefakter ved hjelp av en spesialisert undersøkelse.
Den andre forklaringsmodellen baserer seg på at det observerte mønsteret i snøfonnmaterialet reflekterer en kulturhistorisk realitet. Med dette menes det at den krono-geografiske fordelingen av artefakter er reell, og at det har vært en forskjell i graden av bruk av de ulike sonene oppigjennom historien.
For å undersøke disse to forklaringsmodellene nærmere, ble det gjennomført et arkeologisk feltarbeid ved snøfonna Storbreen i Snøhetta-øst. Undersøkelsen baserte seg på å bruke metalldetektorer til å gjennomsøke et område i nedkant av snøfonna, da eksisterende hypoteser vedrørende glasiologiske aspekter ved snøfonnene tilsier at det er i dette området eventuelt materiale fra middelalder vil kunne gjenfinnes.
I løpet av ti dager med feltarbeid, fordelt på to sesonger, ble et område på ca. 60000m2 systematisk gjennomsøkt med metallsøker. Resultatet av undersøkelsen ble funn av fire pilspisser og ett -skaft fra folkevandringstid, i tillegg til tre udaterte skaftfragmenter og en rekke funn fra nyere tid.
På bakgrunn av undersøkelsens resultater argumenteres det for at forklaringsmodellen basert på glasiologiske prosesser er svekket. Det er med andre ord en økt sannsynlighet for at det observerte krono-geografiske mønsteret har en forankring i kulturhistoriske realiteter. Oppgaven går videre med å diskutere ulike kulturhistoriske faktorer som kan tenkes å ha ført til en endring i graden av bruk mellom de to sonene. Det konkluderes med at en rekke slike faktorer er tilstede, og at det krono-geografiske mønsteret i snøfonnmaterialet trolig er et resultat av samspill mellom flere av disse faktorene. | nb_NO |
