| dc.description.abstract | Formålsparagrafen i Opplæringslova, som er styrende for skolens virksomhet, sier blant annet at opplæringa skal «[…] opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring» (Opplæringslova, 1998). Litteraturundervisninga er sentral for å løse en slik oppgave, fordi det er en verdifull kilde til barn og unges danning. Gjennom litteratur lærer man å lese i større sammenhenger, og selv å skape mening i disse. En av særegenhetene til litteraturen er at den er en billig billett ut i verden. Den kan introdusere lesere for mennesker og kulturer man ellers kanskje aldri ville møtt. Litterære møter med det som er annerledes, gjør det mulig å se verden fra andre ståsted enn sitt eget, og har et potensial for å utvikle leserens empati, evnen til å sette seg inn i andres følelser, som er avgjørende for å fungere som medmenneske. Samtidig er det viktig å forstå hvordan enkelte tekster bevisst prøver å påvirke leseren, og at det derfor er nødvendig for både lærer og elev å ha kunnskap om litterære virkemidler. Med et slikt dobbelt blikk, kan litteraturen bidra til å utvikle kritiske samfunnsborgere, som er i stand til å kjenne seg igjen i, og stille seg kritiske til forskjellige diskurser.
I denne oppgaven vil jeg se på litterære virkemidler som kan vekke empati. For å undersøke dette, har jeg valgt boka Hvis det var krig i Norden (2015), skrevet av den danske forfatteren Janne Teller. Boka presenterer et hva hvis-scenario, som byr på innsikt i situasjonen til mennesker som lever i krig og på flukt. Fokuset for oppgaven er norskfaget og litteraturundervisninga, og en kritisk undersøkelse av litteraturens potensial til å jobbe med samfunnsaktuelle spørsmål som flyktningkrisa, og hvilke utfordringer dette byr på. Basert på dette har jeg formulert følgende problemstilling for undersøkelsen:
Hvordan er fortellertekniske grep brukt i boka Hvis det var krig i Norden for å vekke leserens empati med flyktninger? | nb_NO |
