| dc.description.abstract | Bakgrunn: Attention-deficit/hyperactivity disorder/hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD/HF) kjennetegnes av konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og økt impulsivitet. 4,3 % og 1,7 % av henholdsvis gutter og jenter i aldersgruppen 6-17 år har diagnosen i Norge. Fire av fem blir behandlet medikamentelt og nesten alle disse får metylfenidat. Det stilles spørsmål ved størrelsen på medikamentets positive effekt og den kliniske betydningen terapieffekten måtte ha. Medikamentet er assosiert med bivirkninger, og det har vært bekymringer for at disse kan være alvorlige. Det finnes nærmest ingen randomiserte og kontrollerte studier (RCTer) av høy kvalitet som undersøker effekt eller bivirkningsprofil ut over en tidshorisont på seks måneder. Vår målsetning har vært å beskrive korttidseffekt, langtidseffekt og deres kliniske betydning, samt bivirkninger og misbrukspotensial ved bruk av metylfenidat hos barn og ungdom med ADHD/HF.
Materiale og metode: Studien er designet som en litteraturstudie med et farmakologisk perspektiv. Materialet ble innhentet etter systematiske og usystematiske søk. En Cochraneanalyse fra 2015 har vært sentral. Observasjonsstudier og annen litteratur har blitt benyttet der det har vært hensiktsmessig.
Resultat: RCTer har vist gunstig effekt på lærerrapporterte symptomer for ADHD/HF med en standardisert gjennomsnittlig forskjell (SMD) på -0,77 (95 % konfidensintervall (KI) -0,90 til -0,64, 19 studier, 1698 deltagere), og det tilsvarer -9,6 poeng (95 % KI -13,75 til -6,38) på ADHD rating scale, som har et spenn på 0-54 poeng. Den minste klinisk relevante forskjellen (MCID) er av to forskjellige forskergrupper estimert til henholdsvis -6,6 og -8,8. Kun én langvarig studie har inngått i evalueringen, og den viste signifikant dårligere effekt enn de kortvarige. Observasjonsstudier har ikke kunnet gjenkjenne effekten av 14 måneders behandling 22 måneder eller mer etter behandlingsslutt. Metylfenidat bedrer trolig generell atferd, og analysen viser en SMD på -0,87 (95 % KI -1,04 til -0,71, 5 studier, 668 deltagere). Dette tilsvarer -5,0 poeng på Conners’ Global Index, 0-30 poeng. MCID for denne skalaen er ikke kjent. Livskvaliteten bedres trolig, med en SMD på 0,61 (95 % KI 0,42 til 0,80, 3 studier, 514 deltagere). Dette tilsvarer 8,0 poeng (95 % KI 5,49 til 10,46) på den psykososiale summasjonsskåren i Child Health Questionnaire Parent Form 50 (CHQ-PF-50), 0-100 poeng. MCID for denne skalaen er estimert til 4-7. Alle studier inkludert i overnevnte analyser har høy risiko for skjevheter (”bias”), og evidenskvaliteten klassifiseres som ”veldig lav”. Metylfenidat gir 1,29 ganger høyere risiko (95 % KI 1,10 til 1,51, 21 studier, 3132 deltagere) for en presumptivt ikke-alvorlig bivirkning sammenlignet med kontrollgruppen. 552/1000 får en ikke-alvorlig bivirkning, og det tilsvarer 145 ekstra tilfeller per 1000 individer sammenlignet med placebo. Redusert appetitt og søvnproblemer er vanligst. Observasjonsstudier og RCTer antyder redusert høydevekst og redusert vektoppgang. Det er fare for at bivirkningsfrekvensen er underestimert. Kohortstudier viste ikke økt forekomst av kardiovaskulære hendelser ved medikamentell behandling for ADHD/HF, med justert hazard ratio på 0,75 (95 % KI 0,31 til 1,85). Observasjonsstudier har vist at psykose/mani oppstår ved medikamentell behandling for ADHD/HF (15/1000 personår, ingen tilfeller i placebogruppen). Metylfenidat er assosiert med misbruk, men pasienter uten misbrukshistorikk eller psykiatrisk komorbiditet misbruker legemidlet i liten grad. Behandling med metylfenidat ser ikke ut til å øke faren for senere stoffmisbruk.
Fortolkning: Metylfenidat har vist statistisk signifikant effekt ved ADHD/HF, men det er vanskelig å vurdere hvilken klinisk betydning denne effekten har. En betydelig pasientandel opplever bivirkninger. Gjennomgående kort intervensjonstid, dårlig evidenskvalitet, høy placeboeffekt og manglende førstepersonrapportering medfører utfordringer i fortolkningen. En individuell kost-nytte-vurdering (i ordets vide betydning) er nødvendig, da man på forhånd ikke kan vite om behandling med metylfenidat vil være nyttig for den enkelte pasienten. | nb_NO |
