Litterær realisme med kinesiske karakteristika : om Mo Yan og romanen Store bryster og brede hofter

Abstract

Litterær realisme i Kina, hvilke kjennetegn den har, hvordan den oppsto og forholder seg til vestlig realisme er et tema i denne oppgaven, som starter med gjennomgang av europeisk, særlig fransk realisme på 1800-tallet. Formålet er å finne analytiske perspektiver og begrepsapparat for å diskutere realismen i kinesisk litteratur på 1900-tallet, og for å analysere Nobelprisvinneren Mo Yans roman Store bryster og brede hofter. Kina har en litterær kanon som er ukjent for mange i Vest. Mo Yan er påvirket av denne arven slik europeiske forfattere viderefører vestlige litterære tradisjoner, helt fra de greske dramaer. For å forstå kinesisk litteratur, hva som ble skrevet og hvorfor, er det viktig å kjenne Kinas historie. Det er tett forbindelse mellom samfunnsforholdene og litteraturens innhold og form. I årtusener har keisere i Kina forstått at litterær kultur er grunnlaget for politisk makt, og litteraturen har hatt en viktig sosial og politisk funksjon. Den skulle i noen epoker bidra til sementering og styrking av det etablerte og i andre perioder være et instrument for å forandre. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet så mange på litteraturen som det viktigste middelet til å fornye det tradisjonelle Kina. Russiske og europeiske romaner ble oversatt i stort omfang og realismen ble etter hvert den dominerende litterære retning. Mo Yan har videreført realismen i Kina med muser hentet fra oppvekst og erfaring samt inspirasjon fra kinesiske og utenlandske forfattere. Han utga i 1995 romanen Store bryster og brede hofter, en historisk familiekrønike fra det 20.århundre med protagonistens binding til kvinnebryster, et symbol på moder Kina, som kontrapunkt. Romanen kombinerer skrivemåter fra Kinas litterære røtter og muntlige fortellertradisjoner med utenlandske stiler. Den bryter med forestillingen om at realisme er beskrivelse av det som kan ses. I Mo Yans roman er andre sansemodaliteter vel så viktige som synet og det er mer ‘telling’ enn ‘showing’. Hans forkjærlighet for det overnaturlige og fantastiske med besjeling av dyr og fugler, understreker det ‘uvirkelige’ og at romanen ikke er realistisk i betydningen mimesis, imitasjon av den sansbare virkeligheten. Mosaikken av det overnaturlige og det realistiske er en videreføring av noe typisk for kinesisk skrivekunst og kan karakteriseres som ‘realisme med kinesiske karakteristika’.