| dc.description.abstract | Etter- og videreutdanning er institusjonaliserte former av oppgradering av kunnskap og kompetanse som retter seg mot voksne. Sektoren er i sterk vekst i Norge, ikke minst på grunn av samfunnets kontinuerlige behov for å håndtere en verden i rask endring. I forbindelse med profesjonaliseringstendenser i det globale idrettsmiljøet betraktes formell trenerutdanning som et viktig element i trenerutvikling, men forskning viser at trenere selv opplever formell utdanning som lite betydningsfull for egen læring og utvikling.
I dette masterprosjektet er formålet å få økt innsikt i hvilken betydning topptrenere tilskriver deltakelse i videreutdanning for arbeidshverdagen sin. Det teoretiske rammeverket utgjøres av et sosiokulturelt perspektiv på læring med fokus på læring som deltakelse i praksisfellesskap. Det empiriske datamaterialet baserer seg på sju kvalitative intervjuer med tidligere deltakere i en samlingsbasert videreutdanning for topptrenere. Ut ifra intervjudeltakernes beskrivelser ble de fire kategoriene tilhørighet, bevisstgjøring, selvtillit og læringslyst utviklet.
Tilhørighet viser seg å oppstå i det sosiale møtet med likesinnede og når man får mulighet til å lære av de beste på feltet. Å føle tilhørighet til et større fellesskap virker å bidra til individuell og felles identitetsdannelse. Bevisstgjøring handler om å synliggjøre egen praksis og utvide kunnskaps- og handlingsrepertoaret sitt gjennom erfaringsdeling og kritisk refleksjon. Selvtillit i møte med andre og seg selv kan bli styrket på grunn av at man opplever større faglig kompetanse og større åpenhet for nye og kreative tilnærminger til trenerpraksis. Kategorien læringslyst skal illustrere intervjudeltakernes beskrivelser av kontinuerlig motivasjon til å lære. Læringslyst oppstår for noen ut ifra helt konkrete utfordringer i egen trenerhverdag, mens andre uttrykker å ha et mer overordnet fokus på utvikling som topptrener. Andre igjen ser på læring som et livslangt prosjekt der deltakelse i videreutdanning er én blant mange måter å lære på.
Samlet sett viser undersøkelsen at rammene institusjonalisert læring setter kan bidra til å skape formelle og uformelle møteplasser der det føles trygd å bli utfordret, til å diskutere og løfte blikket, og der man kan utvikle tilhørighet til et praksisfellesskap. Det dynamiske samspillet mellom institusjonalisert læring og trenerpraksis blir fremhevet som en verdifull ressurs i læring for topptrenere. | nb_NO |
