| dc.description.abstract | Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) har et kontinuerlig behov for stein til restaurering av Nidarosdomen. De har primært behov for tre typer stein. stein som tåler klimasykler over tid uten å forvitre synderlig. Bulk stein som tåler noe påvirkning fra klimasykler men samtidig er relativt lett bearbeidelig, og en steintype som fortrinnsvis er lett bearbeidelig og som primært vil bli benyttet i områder lite utsatt for forvitring. I den forbindelse har enkelte klebersteinsprovinser i Norge blitt sett nærmere på som aktuelle for uttak av byggestein. I denne oppgaven er det Dalhaugen klebersteinsforekomst som har blitt kartlagt. Denne ligger i Drevjedal i Vefsn kommune i Nordland.
Hensikten med avhandlingen er å avgrense partier i forekomsten som er best egnet med henblikk på blokkproduksjon og hvilke formål disse partiene passer best til for restaurering av Nidarosdomen. Det er lagt mye vekt på hardheten til steinen og hvordan den styres av mineralogien, samt hvordan disse to faktorene påvirker de huggetekniske egenskapene til steinen. Hovedfokuset i oppgaven har vært logging av fire borekjerner innhentet fra området, dette sammen med digitalt modelleringsverktøy for å visualisere forekomsten.
Området rundt platået hvor borehull 3 er lokalisert vil være det beste området å starte blokkproduksjon på. Her er steinen relativt homogen til minimum 30 meters dyp, samtidig som det kun er de to øverste meterne som viser tegn til forvitring. Det vil være mulig å ta ut blokker på mellom 0,5 til 1 meter jevnt over, men også blokker på opp imot 3 meter vil være mulig å hente ut. Hardheten til Dalhaugen Kleberstein vil variere i sykler innover i forekomsten. Det vil derfor være vanskelig å kun få ut kun den mykeste steinen. Blokkuttak av forekomsten vil derfor inneholde stein med varierende grad av hardhet. Generelt vil blokkene være best egnet til bruk i forvitringsutsatte områder, men det er også mulig å hugge figurer i dem forbeholdt at det er hardt å jobbe med. Opptreden av aktinolitt i form av oikokryster påvirker ikke hardheten i veldig stor grad grunnet myk klorittrik grunnmasse rundt. De viser heller ikke tegn til problemer under hugging. Det mest gunstige for gode huggetekniske egenskaper i klebersteinen, er å ha store mengder kloritt som henger sammen i nettverk rundt nesten helt nedbrutte oikokryster, hvor restene av oikokrysten danner en grunnmasse av aktinolitt, talk og karbonat. | |
