Nasjonale prøver - fra "tvangstrøye" til verktøy i utvikling av skolens praksis: En casestudie av praksis på skoler som over tid har oppnådd gode resultater på nasjonale prøver

Abstract

I dette forskningsprosjektet har jeg rettet søkelyset mot skoler i Norge som over tid har oppnådd høy skår på nasjonale prøver. Skolene skårer bedre på de nasjonale prøvene enn det som kunne vært forventet ut i fra sosioøkonomiske forhold. Sentralt i studien har vært å beskrive og forstå hva som kjennetegner praksiser i disse skolene. Hvilken plass har nasjonale prøver i skolenes praksiser? Hva sier og gjør lærerne og rektorene på skolene? Hva kjennetegner deres relasjoner til hverandre og omgivelsene rundt? Og ikke minst, er det noe som kan læres av disse skolenes praksiser?

For å forstå hva som kjennetegner praksiser har jeg valgt å bygge det overordene teoretiske rammeverket på teorien om praksisarkitekturer. Praksiser er forstått som sammensatt av sayings, doings og relatings som henger sammen i et prosjekt. Gjennom feltarbeidet utførte jeg intervjuer med elever, lærere og rektorer på sju utvalgte caseskoler fordelt på fire fylker. I tillegg har jeg observert undervisningssituasjoner i klasserommene for å komme tettere på skolenes klasseromspraksiser. Jeg har studert skolenes praksiser ved å zoome inn og ut på ulike sider av skolenes praksiser. Dette har resultert i at jeg har identifisert ulike praksiser som eksisterer og forholder seg til hverandre i praksisøkologier.

Gjennom de tre delstudiene har jeg funnet tre overordnede praksiser som kjennetegner praksisene ved caseskolene; læringspraksiser, utviklingspraksiser og kollektive praksiser. Læringspraksisene kjennetegnes ved at caseskolene har fokus på elevenes læring, lærernes læring og hvordan skolene som helhet kan lære av forhold i skolenes praksisarkitekturer. Utviklingspraksisene kjennetegnes ved at skolene utvikler sine praksiser ved å forhandle og reforhandle i det som ifølge teorien om praksisarkitekturer beskrives som det intersubjektive rommet. Det intersubjektive rommet er feltet i mellom skolenes praksiser og de omkringliggende praksisarkitekturene forstått som kulturelle-diskursive-, materielle-økonomiske-, og sosial-politiske ressurser. De kollektive praksisene kjennetegnes gjennom måtene skolene vektlegger samarbeid og inkludering av så vel interne og eksterne aktører i skolens praksiser. I de kollektive praksisene balanseres utforming av skolens praksiser mellom rektor som leder, lærerne og andre eksterne aktører som kan bidra i skolens virksomhet. Et sentralt poeng i avhandlingen er at praksisene i skolene er vevd sammen i praksisøkologier der en praksis henger med og må ses i lys av andre praksiser.