| dc.description.abstract | Med utgangspunkt i prosessen med å skape og utøve en toddlerforestilling med tittelen «Mamma, og meg» gjør Ida Pape Pedersen en selvstudie basert i Maurice Merleau-Pontys (1945/1994) kroppsfenomenologi. Forfatteren er selv koreograferende kunstpedagog og danser i forestillingen. Hun studerer hvordan kunstpedagogens kroppslige erfaringer kan generere kunnskap i koreografiprosessen og koreografiutøvelsen av scenisk dans for de yngste barna. Hennes levde erfaring, i form av refleksive logger fra prosessen med å skape og utøve forestillingen, samt videoobservasjon av forestillingene, utgjør datamaterialet.
Basert på Pedersens kroppslige erfaringer fra egenlevd observasjon (Løkken, 2012) skaper forfatteren fenomenologiske narrativ og går aktivt i dialog med teori, forskning og kunstnerisk utprøving på feltet. Studien synliggjør dermed hvordan man, i kraft av en refleksiv holdning mot det å være kropp i verden, kan generere kunnskap i krysningsfeltet mellom småbarnpedagogikk og samtidsdans.
Dette er en fenomenologisk selvstudie der forfatteren forsker med kunsten. Studien er også av metodisk interesse da den er et eksempel på det å forske med kunsten på mastergradsnivå. Gjennom bruk av Deleuze og Guattaris (1987) rhizomesom analysemetode gjøres et forsøk på å vikle seg ut av dualismen og inn i en fenomenologisk metodisk tilnærming, Pedersen viser dermed kompleksiteten i studien og de ulike modalitetenes (Selander &Kress, 2010) inngripen i hverandre da man skaper og utøver dans for små barn.
Pedersen skriver ut viten omkropp; Barnekroppen (toddlerkroppen), og voksenkroppen som både pedagogkropp og dansekropp. Hun peker videre på betydningen av kroppslig bevissthet hos pedagoger som jobber med små barn, samt betydningen av danserens bevissthet rundt små barns væren-i-verden (Merleau-Ponty, 1945/1994), for bedre å kunne «treffe» barnet gjennom sitt uttrykk. Forfatteren støtter seg til Gunvor Løkken (2005) i synet på barnekroppen eller toddlersubjektet som grunnleggende fenomenologisk orientert, og konkluderer med at man gjennom å lære små barns fenomenologiske orientering å kjenne, og gjennom å ha en refleksiv holdning mot egenkroppens opplevelser, kan artikulere ny kunnskap om det å skape og utøve dans for små barn. Forfatteren bidrar dermed til å artikulere dansen inn i småpedagogikken, og kroppen inn i akademia. | nb_NO |
