| dc.description.abstract | I denne avhandlingen har jeg sett på møtet mellom latinskrift og de angelsaksiske og skandinaviske runene. Jeg har tatt utgangspunkt i David Parsons’ hypotese om at det skjedde en reform av det angelsaksiske runeinventaret på 600-tallet, og at det var kirka som spredte de reformerte runene ut i det angelsaksiske samfunnet. Denne hypotesen har jeg testet på det nye materialet som har dukket opp etter at Parsons’ avhandling ble publisert. I dette materialet finner jeg ingenting som svekker hypotesen; materialet ser heller ut til å støtte opp om den. Jeg argumenterer for at runetradisjonen må ha vært levende i kirkelige miljøer, og at flere av de yngste innovasjonsrunene oppstod her. Videre argumenterer jeg for at kjernen i den angelsaksiske runetradisjonen etter ca. 650 var en lærd tradisjon. Alle som ristet runer, var ikke nødvendigvis lærde, men det kan virke som om lærde var bærerne av tradisjonen.
I gjennomgangen av det skandinaviske materialet har jeg sett på innskrifter fra Irland, Isle of Man, Skottland, Nordvest-England, Orknøyene, Shetland og Sørvestlandet. Fra Irland, Isle of Man, Skottland og Nordvest-England har vi enkelte tidlige innskrifter med punktering. Noen av disse er trolig blant de aller tidligste innskriftene med punktering i den skandinaviske runetradisjonen. De punkterte runene fra Sørvestlandet er seinere, men det er mulig dette materialet bør dateres på nytt. Alt i alt viser materialet jeg har sett på, at de punkterte runene tidlig må ha spredt seg raskt og til store områder. Jeg foreslår derfor at det er handelsmiljøer som står bak de nye runene. Bortsett fra punkterte runer er det få tegn til latinskriftpåvirkning i det skandinaviske vikingtidsmaterialet jeg har undersøkt, og det er også usikkert om tegnene jeg har funnet (inkludert punktering), faktisk kan tilskrives påvirkning fra latinskrift.
Når man sammenlikner de to tradisjonene, er det tydelig at latinskriftpåvirkningen i det angelsaksiske materialet er massiv sammenliknet med det skandinaviske materialet. Jeg argumenterer for at forskjellene kan skyldes at runekulturen sto mye sterkere i det skandinaviske samfunnet da de møtte kristendommen og latinskriftkulturen, enn i det angelsaksiske. Det kan se ut til at lærde angelsaksere tok opp runetradisjonen og fikk dominere denne i stor grad. Dette kunne ikke skje i den skandinaviske runetradisjonen fordi runekulturen sto for sterkt i den skandinaviske befolkningen. Det ser også ut til at man har hatt ulike holdninger til runene i de to kulturene. Mens skandinavene først og fremst så på runene som et brukssystem, var angelsakserne mer opptatt av å samle og bevare alle runer, og enkelte så kanskje også på runene som et kuriøst skriftsystem, heller enn et nytteskriftsystem. | nb_NO |
