Fedrekvote og farskap. Å bli far gjennom arbeidsliv og familieliv

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg fedrekvotens betydning for produksjon av farskap som kjønnet arena. Jeg betrakter farskap som en kulturell konstruksjon, skapt sosialt i interaksjon med omgivelsene. Både kjønn, maskulinitet og farskap benyttes her som sentrale analytiske begreper, forstått som flytende gjøringer. Jeg har vært interessert i fedres egne forståelser av fedrekvote og farskap og har dermed intervjuet åtte småbarnsfedre. Det mest særegne med mitt utvalg er at flertallet har tatt ut permisjon utover fedrekvoten. De handler slik i tråd med politiske intensjoner om fedres permisjonsuttak, og de utgjør en mindre gruppe fedre som tar mer enn kvoten. Jeg har vært opptatt av hvordan maskulinitet, men også femininitet, veves inn i deres fortellinger om fedrekvote, og hvordan farskap formes som kulturelt kjønnet konstruksjon gjennom forståelser av fedrekvoten.

Analysen har jeg delt inn i to kapitteler. I det første tar jeg for meg hva slags maskulinitet som fremtrer i fedrenes fortellinger om fedrekvote og arbeidsliv. Jeg spør her videre om det snakkes frem endringer i maskulinitetsgjøring i retning av å være opptatt av kombinasjonen arbeidsliv og barneomsorg. I det andre analysekapittelet undersøker jeg hvilke forståelser av kjønn som trer frem i deres fortellinger om fedrekvote og familieliv. Videre ser jeg på om dette ses som betydningsfullt for hvordan fedrene ser på seg selv som omsorgsperson.

På bakgrunn av analysen hevder jeg å finne en sterk arbeidslivsorientert maskulinitet som utfordres noe av en barneorientert maskulinitet, som også snakkes frem. Jeg ser at praktiseringen av en barneorientert maskulinitet, i form av permisjonsuttak, betinges i stor grad av fedres arbeidsliv. Dette både i forhold til om fedre kan ta ut permisjon og hvordan det eventuelt bør løses i tråd med krav i arbeidslivet. En orientering mot et likestilt foreldreskap er nesten helt fraværende. Samtidig fremstår fedrene utad som både likestilte og barneorienterte ved at de i så stor grad tar ut permisjon utover fedrekvoten. Meningsaspektet snakkes allikevel delvis frem som annerledes ved at kvoten også fremtrer som en normativ plikt. Det kan her se ut til å være en diskrepans mellom dominerende ideologi og praksis. Fedrekvoten kan se ut til å ikke virke tilstrekkelig i tråd med politiske formål om en maskulinitetsendring i retning av å være mer orientert mot barneomsorg og familieliv. Jeg vil dermed hevde at fedrekvoten ikke nødvendigvis bidrar til et nytt farskap.