Strukturelle og temporale trekk i norske spedbarns lydutvikling

Abstract

Prosjektet har hatt som mål å beskrive den artikulatoriske utviklingen hos en gruppe normalutviklede norske spedbarn, med fokus på strukturelle og temporale trekk. Gjennom en fonetisk vinklet tilnærming ble barnas lydproduksjon sammenlignet på 7 ulike alderstrinn fra de var 6 til de var 24 måneder gamle. Dette aldersspennet dekker overgangsperioden mellom babling og tidlig tale, og er spesielt interessant fordi det kan gi oss økt kunnskap om sammenhengen mellom preverbal lydproduksjon og de regelmessige lydmønstrene i den senere fonologien. Dataene ble analysert på to måter som ga høyst ulike bilder av den samme utviklingen. Ved å fokusere på gruppedata var tendensen en gradvis nedgang i stavelses-, vokal- og konsonantvarigheter mellom 6 og 24 måneder, og dermed grunn til å konkludere med at barna artikulerer hurtigere etter hvert som de blir eldre og får kontroll over artikulasjonsmuskulaturen, og at taleproduksjonen ved 24 måneders alder derfor var mer voksenlik enn ved 6 måneder. På samme måte viste gruppedataene at stavelsene gradvis blir mer komplekse ved at de suksessivt bygges ut med konsonanter initialt og finalt, og at konsonantproduksjonen endrer seg fra ufullstendige til fullstendige artikulatoriske lukker etter hvert som den talemotoriske kontrollen øker. Individuelle data viste imidlertid at alle de 8 barna som deltok i denne undersøkelsen fremviste både opp- og nedganger i stavelses- og segmentvarigheter i løpet av de 18 månedene studiet varte, selv om de fleste av dem hadde kortere varigheter ved slutten av undersøkelsen. Det var heller ikke slik at stavelsesstruktur og konsonantproduksjon ble gradvis mer avansert: barna kunne gå tilbake til enklere stavelses- og konsonanttyper i perioder for så å produsere komplekse lydmønstre igjen. Det ser dermed ut til at barn ikke nødvendigvis produserer kortere og mer komplekse stavelser og segmenter selv om de har ervervet den nødvendige motoriske kontrollen til å gjøre dette. Denne variasjonen gjenspeiler individuelle utviklingsforløp og skyldes at barna har preferanser for ulike artikulasjonsmønstre på ulike tidspunkt i utviklingen. Eksempler på ulike artikulasjonsmønstre er forskjellig antall stavelser per ytring og ulike lydkombinasjoner. Det ble også funnet at varigheter kan bli lengre når et barn er i ferd med å lære seg nye ord fordi uttalen av slike systematiske lydmønstre er utfordrende talemotorisk sett, noe som kan gi seg utslag i langsommere artikulatoriske bevegelser. Resultatene fra denne undersøkelsen viser at enkeltindividers utviklingsforløp i perioder kan befinne seg langt fra gruppegjennomsnittet for så å pendle seg inn mot det igjen. Dette understreker viktigheten av å operere med vide grenser for det man kaller en normalutvikling