| dc.description.abstract | Imot kunsten (notatbøkene) er skrevet av Tomas Espedal og ble gitt ut i 2009. Første gang jeg leste boken var i 2010, og jeg fattet umiddelbart interesse både ut fra dens tekstlige innhold og ut fra utfordrende formspråk. Jeg har valgt å foreta en nærlesing av narrative strukturer og selvframstillinger i boken. Å undersøke strukturer i en bok med et komplekst formspråk, har i seg selv vært inspirerende og lærerikt. Selvframstillingene er interessante først og fremst fordi det utgjør en litterær trend å skrive fram seg selv i litteraturen, og mine undersøkelser har påpekt hvordan dette tar seg ut i Imot kunsten. Analysearbeidet mitt er fordelt over tre hovedkapitler; Paratekst, Narrative strukturer i Imot kunsten og Selvskrevet.
Paratekstene, også kalt terskeltekster, som jeg har undersøkt, har vært boktittel, inkludert undertittel, illustrasjonsbilde på forsiden, sjangerdefinisjon, dedikasjon, epigrafer og kapittelinndelinger. De bidrar alle til en økt forståelse av selve tekstkorpuset. Særlig er det forfatternavnet og epigrafene som vender ut av verket og binder verket mot den virkelige, empiriske verden.
Den narratologiske analysen har først og fremst brakt fram resultater som underbygger en sterk og tilstedeværende fortellerinstans. Prosapartiene preges av svak, mimetisk modalitet. Det innebærer en aktiv forteller som refererer og kommenterer framstillingen, det vi med et engelsk uttrykk kaller telling. Framdriften er høy, gjennom aktiv bruk av iterative tekstformuleringer og store, markerte ellipser. På fortellingens mikronivå er det særlig vekslingen i fortellepronomer og punktsettinger som må holde leseren skjerpet. Tempusendringer er med å skille handlingene i tid og rom, det vil si hvilke handlinger som ses retrospektivt og hvilke som er samtidige. Også her er endringene små, men klart merkbare.
Selvframstillingene har i første rekke påvist hvordan jeget ikler seg forskjellige roller og ser seg selv i lys av familie og nedarvede egenskaper. Han utforsker jeget i ulike retninger, blant annet mot en kvinnelig og homofil identitet, og med dramatisk innlevelse i sine forfedre. Primært er Imot kunsten litterær fiksjon, en oppstilt konstruksjon av et selv som ikke bør identifiseres for tett med den faktiske forfatteren, men en aktiv lesing av selvframstillende litteratur innebærer også å ta innover seg virkelighetsreferansene. | nb_NO |
