| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven tar for seg den ekstreme økningen i inntektsulikhet i USA siden midten av 1970-tallet. Ved hjelp av deskriptive data, samt tidsserieanalyser av inntektsvekst og makroøkonomiske indikatorer, illustrerer jeg hvordan inntektsutviklingen har endret seg betraktelig etter 1974. Jeg argumenterer for at internasjonal kapital mobilitet har ført til økt inntektsulikhet ved å begrense handlingsrommet til demokratiske administrasjoner – i særdeleshet muligheten til å føre en ekpansiv finanspolitikk. Jeg finner at demokratiske presidenter skapte betydelig økonomisk vekst i perioden før internasjonal kapital mobilitet, og denne veksten kom spesielt de lavere inntektsgruppene til gode. Disse resultatene er i tråd med ‘the partisan hypothesis’, som forutsetter at venstrepartier fører en ekspansiv politikk for å styrke den økonomiske situasjonen til sine velgergrupper – som foretrekker høy vekst og lav arbeidsledighet. Etter kapital mobilitet har derimot demokratiske presidenters evne til å påvirke den økonomiske veksten blitt betydelig redusert, og den veksten som forekommer har i denne perioden størst positiv innvirkning på de høyere inntektsgruppene. Disse resultatene er i tråd med ‘the capital mobility hypothesis’, som forutsetter at evnen til å føre ekspansiv makroøkonomisk politikk begrenses når eierne av kapital har muligheten til å ‘straffe’ slik politikk ved kapitalflukt. Mine resultater står i skarp kontrast til Larry Bartels’ argument (2008, 2016) om at økningen i ulikhet de siste fire tiårene skyldes forskjeller i makroøkonomisk politikk under demokratiske og republikanske presidenter. Tvert imot antyder mine funn at det er konvergensen mellom demokrater og republikanere som har deler av skylden for den økte ulikheten. | nb_NO |
