| dc.description.abstract | Målet med denne oppgaven er å utrede hvordan en kan få økt strekningskapasitet for gods på jernbane mellom Trondheim og Oslo. Det er forventet med en bortimot dobling av godstransport på bane mot 2050, noe som stiller krav til forbedring av kapasiteten på jernbanenettet (Jernbaneverket 2015a). I oppgaven skal vi se på hvordan vi kan maksimere tilgjengelig kapasitet i forhold til kostnader og finne ut hvilke tiltak og investeringer som bør gjøres for å møte den framtidige etterspørselen. Med tiltak mener vi hvordan man vil organisere togframføringen for å oppnå størst mulig kapasitet; dette innebærer bl.a. rutetrasé og rekkefølge av tog. Vi vil i hovedsak undersøke effekten av å innføre retningsdrift på deler av strekningen. Med utgangspunkt i resultatet vi får for optimal togframføring, vil vi gjøre en økonomisk analyse av hvilke investeringer som bør gjøres for å skape størst mulig kapasitet per investerte krone og for å kunne oppnå ønskede kapasitetsmengder for framtiden.
På dobbeltspor kan man gjøre relativt presise kapasitetsberegninger ved å bruke kapasitetsteori. På enkeltspor vil derimot beregningene være mer unøyaktige, da vi må ta hensyn til kryssinger av motgående tog som gjør trafikkbildet mer uoversiktlig. Vi har i denne oppgaven bygd enn modell for å kunne beregne kapasiteten også på enkeltspor. Vi har i beregningene våre fokusert på strekningen mellom Hamar og Støren, da vi her kan undersøke effekten av retningsdrift. Beregningene vil belyse forskjellen i nødvendige investeringer vi må gjøre for å oppnå ønsket kapasitet ved de ulike valgene av strategier.
Vår analyse konkluderer med at IC-strekningen mellom Hamar og Lillehammar bør bygges ut snarest. Andre utbygginger vil ikke haste og vi kan vente og anse trafikkveksten. Ved stor trafikkvekst kan det være nyttig å elektrifisere Rørosbanen, med lav trafikkvekst anbefaler vi å forlenge kryssingssporene slik at man kan kjøre med lenger tog. | |
