“A soft spot to probe if necessary?”: Det amerikanske synet på baserettigheter i Norge og de topphemmelige SAC-forhandlingene 1948–53

Abstract

I oktober 1952 skrev Norge og USA under en avtale om amerikansk bruk av flyplassene på Sola og Gardermoen for Strategic Air Command (SAC), som var ansvarlig for den amerikanske bruken av strategiske bombefly, i tilfelle fiendtligheter. Dette medførte utbygging av flyplassene, samt stasjonering av utstyr og personell i fredstid. Alt dette skulle skje i den største hemmelighet for det norske og amerikanske folk. SAC-avtalen var et av det mest hemmelige foretagende i Norge under den kalde krigen, og den ble ikke kjent for offentligheten før i 1983. Det var god grunn til å holde avtalen hemmelig. Den norske regjeringen hadde gått ut i februar 1949, som et svar til en sovjetisk henvendelse, og sagt at de ikke ville ”åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep.” Dette ble kjent som den norske baseerklæringen, og ble retningsgivende for norsk basepolitikk under den kalde krigen. Selv om erklæringen i praksis ble håndhevet mindre strengt etter hvert, var den fundamental for den restriktive politikken Norge førte på spørsmålet om å tillate amerikanerne militære rettigheter i Norge. Dette medførte at forhandlingene om militære rettigheter for SAC ble vanskeligere enn amerikanerne hadde regnet med. Den første delen ser på hvordan amerikanerne så på den norske basepolitikken i den tidlige kalde krigen, med hovedtyngde mellom 1948 til 1953. Var den norske basepolitikken noe som stod i veien for amerikanerne, eller var den et overkommelig hinder? Den andre delen fokuserer på de norsk-amerikanske forhandlingene om militære rettigheter for SAC i Norge, som varte fra august 1951 til oktober 1952, for å se hvordan amerikanerne har forholdt seg til basepolitikken i praksis. Hva var de største problemene og utfordringene i løpet av forhandlingene og ved den ferdige avtalen? Amerikanerne hadde i utgangspunktet sterke ønsker om å få stasjonere amerikansk personell i Norge i fredstid. Men etter gjentatt kontakt med nordmennene i løpet av 1950-51, innså amerikanerne hvor vanskelig en endring ville være, og hvor sensitivt temaet om fredstidstasjonering av fremmede styrker var i den norske politikken. Imidlertid var amerikanerne ennå villig til å forsøke å få nordmennene til å bruke en så vid definisjon som mulig på basepolitikken, men var ikke optimistisk for mulighetene.