Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorIversen, Gunnar
dc.contributor.advisorGjelsvik, Anne
dc.contributor.authorAndresen, Christer Bakke
dc.date.accessioned2017-01-13T11:57:45Z
dc.date.available2017-01-13T11:57:45Z
dc.date.issued2016
dc.identifier.isbn978-82-326-1569-8
dc.identifier.issn1503-8181
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2427228
dc.description.abstractSammendrag av avhandlingen Det begynte med De dødes tjern i 1958, men så skulle det gå mange tiår før Norge fikk sin egen bølge av skrekkfilm etter årtusenskiftet. Avhandlingen diskuterer hvorfor og hvordan skrekkfilmen blir en vanlig sjanger i norsk film etter 2000. Blant svarene finnes en politisk styrt orientering mot mer kommersiell film, liberalisering av sensurordningen, og en økende sjangerkompetanse hos filmskapere og publikum. Andresen undersøker hvilken form den norske skrekkfilmen har tatt, og finner at den hovedsakelig deler seg i to undersjangre: Den amerikanskinspirerte slasherfilmen der en morders forfølgelse av ungdommer ender i grusomme drap og kroppslig ødeleggelse, og den psykologiske grøsseren som anvender sinnets irrganger som terreng for fryktelige opplevelser. De mest fremtredende eksemplene på den norske slasherfilmen er Villmark av Pål Øie og Fritt vilt av Roar Uthaug, mens Pål Sletaunes Naboer og Babycall definerer den psykologiske grøsseren i Norge. Et hovedspørsmål i avhandlingen er hvorvidt de norske skrekkfilmene har trekk som kan betegnes som særnorske, eller om de simpelthen er kopier av amerikanske forbilder. Andresen hevder at bruken av norsk natur som skrekkens kilde gir den norske utgaven av sjangeren en klangbunn som skiller den fra både tidligere norsk film og de utenlandske inspirasjonskildene. Den norske skrekkfilmen befinner seg i spenningsfeltet mellom det nasjonale og det generiske, mellom det særnorske og den globale masseunderholdning som sjangerfilmen representerer.nb_NO
dc.description.abstractSummary of the thesis It started in 1958 with the cinema release of Lake of the Dead, but the Norwegian horror movie genre did not come into its own until after 2000. The thesis discusses the how and why of the emergence of Norwegian horror in the new millennium, and finds answers in the funding system, more liberal censorship practices, and a growing genre awareness among filmmakers and audiences alike. Andresen argues that Norwegian horror cinema has mainly taken the form of two particular subgenres: the slasher movie and the psychological horror movie. The knife-wielding murderer that chases young people to the death in slasher movies is most prominent in Cold Prey by Roar Uthaug, while the Norwegian psychological horror is defined by Pål Sletaune’s Next Door and Babycall. The thesis aims to discover whether Norwegian horror is somehow original or simply riffing on American templates, and the use of nature as the source of horror is the deciding factor.nb_NO
dc.language.isonobnb_NO
dc.publisherNTNUnb_NO
dc.relation.ispartofseriesDoctoral theses at NTNU;2016:115
dc.titleÅPEN KROPP OG LUKKET SINN: Den norske grøsserfilmen fra 2003 til 2015nb_NO
dc.typeDoctoral thesisnb_NO
dc.subject.nsiVDP::Humanities: 000::Movie and drama: 170::Movie science: 171nb_NO


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel