Kunnskap eller underholdning? : paleolittiske hulemalerier mellom forskning og formidling

Abstract

Avhandlingen utforsker forholdet mellom arkeologisk forskning og formidling. For å belyse dette forholdet blir det fokusert på et case study av franske paleolittiske hulemalerier. Det blir laget en kronologi av forskninghistorien, hvor de mest distribuerte tolkningene bli ansett som paradigmer. For å analysere formidlingen blir det brukt kvalitativ metode ved huler og besøksentre i form av av deltagende observasjon ved omvisninger, intervju av guidene og dokumentanalyse av brosjyrer og nettsider ved disse stedene. Basert på dette materialet blir det gjort en komparativ analyse mellom bergkunstforskning og formidling. Resultatene viser, med få unntak at mye av informasjonen som blir gitt til publikum er basert på ut-daterte tolkninger som ikke lenger brukes i bergkunstforskningen. Dette resultatet legges til grunn for en mer generell diskusjon om arkeologisk forskning og formidling. Det ser ut til å være et tydelig skille mellom akademisk og populærvitenskapelig arkeologi, hvor den populærvitenskapelige formen er ansett som mindre viktig og har mindre prestisje enn den akademiske. Det til tross for at den populærvitenskaplige formen når ut til en mye større gruppe enn den akademiske. Fordi anerkjente arkeologer sjelden publiserer eller presenterer sin forskning til almenheten, er det populærvitenskapelige feltet fylt av ikke-arkeologer, som til dels publiserer materiale uten vitenskapelig grunnlag. En stor del av dette materialet kan defineres som pseudoarkeologi. Dessverre er arkeologer sjelden interessert i å diskuterer med ufaglærte, fordi resultatene og argumentene er såpass urealistiske. Som en konsekvens står tolkninger og forklaringer gitt av pseudo-arkeologer frem som udiskutable og får mye dekke i media. Det er problematisk fordi tolkninger av fortiden kan misbrukes i form av eksempelvis ideologi, nasjonalisme og etnisk rensing. Som arkeologer er det vårt ansvar ikke bare å verifisere kvaliteten på informasjonen som blir gitt til publikum, men også tilpasse informasjonen slik at den er tilgjengelig og forståelig for almenheten.

The thesis explores the relations between current archaeological research and the information presented to the general public. To illuminate the circumstances, a case study of French Palaeolithic cave art has been applied. A chronology of Palaeolithic rock art research has been established, where the most pronounced and acknowledged hypotheses regarding interpretations are perceived as paradigms. Qualitative methods have been used in examining the caves and their associated museums; participating observation in the guided tours, interviews of the guides, and document analyses of brochures and websites produced by the caves and museums. Based on this material, a comparative analysis has been carried out between rock art research and the presentation given to the visitors of the caves. The results show that with some exceptions, much of the information given to the general public is founded on interpretations no longer acknowledged in rock art research today. This result has been central in a general discussion regarding archaeological research and the way archaeology is presented to the public. There seems to be a distinct division between «academic archaeology» and «popular archaeology». It appears that popular archaeology is regarded as less significant and has less prestige than the more academic modes of archaeology, despite the fact that popular archaeology communicate with a much wider audience. Because well-established scholars rarely publish or present their research to the general public, the field of popular archaeology is filled with non-archaeologists presenting partly erroneous and ambiguous results. A great part of this work could be labelled pseudo-archaeology. Regrettably scholars tend not to be interested in discussing with pseudoarchaeologists since their argumentation and results are regarded as dubious and unrealistic. As a consequence, the explanations suggested by pseudo-archaeologists are not corrected and gets approval in the media. This is a problem because interpretations of the past have been misused for various purposes, such as ideology, nationalism and ethnic cleansing. As archaeologists, it is our responsibility not only to verify the quality of information given the public, but also to convey it in such a way that non-archaeologists will understand and appreciate it.