Sosial og emosjonell kompetanse i fremtidens skole

Abstract

På bakgrunn av trekk i samfunnsutviklingen og arbeidslivet har Ludvigsenutvalget vurdert grunnopplæringens innhold, fag og fagstrukturer opp mot krav til kompetanse i et fremtidig arbeids- og samfunnsliv. Ludvigsenutvalget baserer sine vurderinger på forskning, tidligere internasjonale prosjekter, lokale innspill fra utdanningssektoren og andre studier av registerdata, evalueringer, læringsforskning og sammenligninger med andre land osv. Sosial og emosjonell kompetanse er et nytt (samle)begrep som brukes i NOU 2014:7 og NOU 2015:8 og som er blitt et viktig begrep innenfor det brede kompetansebegrepet som utvalget ønsker å fremme i en ny læreplan. Jeg ønsket å se nærmere på dette samlebegrepet og finne ut hva utvalget legger i sosiale og emosjonelle kompetanser. Jeg har derfor i denne masteroppgaven gjennomført en kritisk diskursanalyse av sosiale og emosjonelle kompetanse i NOU 2014:7 og NOU 2015:8, basert på Faircloughs tredimensjonale modell. Temaet for denne oppgaven er ”sosial og emosjonell kompetanse” i fremtidens skole ut fra problemstillingen: ”Hvordan tenker man om sosial og emosjonell kompetanse i NOU 2014:7 Elevens læring i fremtidens skole - Et kunnskapsgrunnlag, og NOU 2015:8 Fremtidens skole. Fornyelse av fag og kompetanser?” Analysen viser, på tekstnivå, at forskning poengterer viktigheten av å systematisk utvikle elevenes sosiale og emosjonelle kompetanser for å bedre deres framtidsutsikter i forhold til skoleprestasjoner, arbeidsliv, helse og samfunnsliv. På diskursiv praksis nivå viser analysen ulike innholdsmessige spor fra diverse tekster, og jeg kommer frem til og beskriver diskursene: psykologisk diskurs, pedagogisk diskurs og samfunnsøkonomisk diskurs, og en overordnet diskursorden som er sosial og emosjonell kompetanse. Diskursene er delvis i kamp om hegemoniets status, og det viser seg at både den samfunnsøkonomiske og den psykologiske diskursen er sterke og får utøve makt på den pedagogiske diskursen for å justere og transformere denne. Her beveger vi oss i overgangen mellom diskursiv praksis og sosial praksis. På sosial praksis nivå viser min begrensede analyse at Kunnskapsdepartementet har valgt å ikke gi større plass til sosiale og emosjonelle kompetanser i fagenes kompetansemål enn i gjeldende læreplanverk, men at de likevel vil bli vektlagt i den nye generelle delen av læreplanen, ved at skolen skal stimulere elevenes sosiale kompetanse og andre ikke-kognitive ferdigheter i arbeidet med fagene.