Den fødte forbryter: Diskursive brytninger i fremstillinger av kriminalitet og degenerasjon i norsk litteratur og offentlighet 1890-1910

Abstract

Sammendrag av avhandlingen:

Avhandlingen er en litteraturvitenskapelig studie som undersøker fremstillinger av kriminalitet og degenerasjon i Norge mellom 1890 og 1910. Betegnelsen «Den fødte forbryter» knyttes særlig til arbeidet til den italienske kriminalantropologen Cesare Lombroso, vanligvis regnet som kriminologiens opphavsmann. I studien L’uomo delinquente (1876) delte han kriminelle inn i typer og argumenterte for at kriminaliteten kunne være medfødt og arvelig. Teorien korresponderte med degenerasjonslæren, som innebar at ulike former for kroppslige og mentale avvik gikk i arv og ville forverres utover i slektsleddene inntil slekten døde ut. Både degenerasjonslæren og Lombrosos kriminologi fikk stor kulturell utbredelse i Europa i tiden omkring 1900. Avhandlingen undersøker «Den fødte forbryter» som kulturell figur og utforsker dens funksjoner i norsk litteratur og offentlighet. Figuren utgjør et felles knutepunkt i de tekstlige nettverkene som utforskes i avhandlingen, og gjennom analysene belyses sentrale diskursive utvekslinger og brytninger mellom feltene vitenskap, litteratur og presse.

Et av avhandlingens funn er at «Den fødte forbryter» aktiverte problemstillinger av større, samfunnsmessig betydning. Krysningspunktet mellom kriminalitet og degenerasjon spilte for eksempel en sentral rolle i tidens litterære og kulturpolitiske debatt, blant annet i den såkalte dekadansedebatten fra 1894. Videre undersøkes forbryterfigurens funksjoner via kasusstudier av to historiske drapssaker, som begge førte til stort engasjement i den norske offentligheten. Sakene ble dekket av aviser, debattert av kjente forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, behandlet i saksdokumenter og popularisert gjennom blant andre Rudolf Muus’ bestselgende forbryterfortellinger, som fortalte om hendelsene gjennom en blanding av fiksjon og faktaopplysninger. Innenfor disse nettverkene av tekster fant det sted diskursive utvekslinger som fikk konsekvenser for hvordan kriminalsakene ble forstått. Samtidig bidro tekstene til å forme tidens overordnede, kulturelle forståelse av det kriminelle individet.

Avhandlingens analyser danner til sammen et bilde av kompleksiteten i hvilke forgreininger forestillingen om sammenhengen mellom kriminalitet og degenerasjon kunne få, og gir ny kunnskap om forbryterfigurens kulturelle funksjoner i perioden. Samtidig utvides bildet av norsk litteraturhistorie og av sammenhengene mellom ulike deler av det litterære feltet og den bredere offentligheten.

Summary of the thesis:

The thesis is a literary study that investigates portrayals of criminality and degeneration in Norway between 1890 and 1910. The term “Born Criminal” is associated with the work of the Italian criminal anthropologist Cesare Lombroso, usually considered the founder of modern criminology. In his study L’uomo delinquente (1876), Lombroso created taxonomies for the criminal type and argued that criminality could be innate and inherited. His theory tied in with contemporary degeneration theory, which suggested that various physical and mental abnormities were caused by heritable generational decline. Both degeneration theory and Lombrosian criminology had a large cultural outreach in Europe towards the end of the nineteenth century. The thesis investigates the various functions that “The Born Criminal” as a cultural figure performed in Norwegian literature and the public sphere. The figure connects the different textual networks investigated in the thesis, in which important exchanges between the discursive practices of science, literature and the press took place.

One important contribution of the study is to highlight how the criminal figure came to play a role in debates concerned with larger, societal issues. For instance, it reveals how the intersection of criminality and degeneration became central to literary and cultural debate in the so-called decadence controversy of 1894. The thesis further investigates “The Born Criminal” through two case studies of criminal events that strongly engaged the Norwegian public. The cases were covered by newspapers and official documents, debated by famous authors such as Bjørnstjerne Bjørnson, and popularized through best-selling true-crime stories written by Rudolf Muus and others. Within these textual networks, discursive exchanges took place and influenced how the criminal events were understood and the convicted offenders perceived. At the same time, the texts became revelatory of the larger cultural frameworks for comprehending crime that were developed in the period.

The study paints a picture of how the intersection between criminality and degeneration was influential in this period, and shows how “The Born Criminal” became a culturally productive figure. The thesis expands our view of Norwegian literary history in the period and produces new knowledge of how the literary field connects with the broader public sphere.