| dc.description.abstract | Hofteluksasjon var tidligere en relativt hyppig og smertefull komplikasjon av spastisitet hos barn og unge med cerebral parese (CP), spesielt hos de barna som ikke kunne gå uten støtte. Det er derfor innført standardiserte oppfølgingsprogram for å forebygge slike luksasjoner. I følge disse programmene skal det gjøres årlige røntgenundersøkelser av hoftene. Hensikten her å forebygge hofteluksasjon ved blant annet å gjennomføre kirurgiske inngrep som femurosteotomi og bekkenosteotomi. Ved St. Olavs Hospital i Trondheim har man siden 2010 gjort artrografi, som er en dynamisk undersøkelse av leddet før en har bestemt seg for om barnet trenger slike operasjoner, og også for å vurdere om den ene av de to operasjonene (femurosteotomi) er tilstrekkelig som forebyggende inngrep. Mål: Målet med denne studien var å undersøke om artrografiundersøkelse av hofteleddet påvirket operasjonsindikasjon og om en kunne begrense omfanget av eventuelle kirurgiske inngrep hos barn med CP. Metode: Journalene på alle barn med CP og Gross Motor Function Classification System (GMFCS) nivå III-V som hadde fått utført artrografi av hofteleddet ved St. Olavs Hospital i perioden 2010-2016 ble gjennomgått. 29 barn (55 % gutter; alder: 2-17 år; median 8 år) ble inkludert i studien. Per 1. mai 2016 hadde barna vært fulgt opp mellom 10 og 71 måneder etter første artrografiundersøkelse (median: 45 måneder). Reimers migrasjonsprosent (MP) ble målt retrospektivt på konvensjonelle røntgenbilder, og deltakernes risiko for å utvikle hofteluksasjon basert på MP ble inndelt i kategoriene grønn (normal: ingen tiltak), gul (intermediær risiko; intensivere ikke-kirurgisk terapi) eller rød (stor risiko: kirurgi må overveies) i henhold til norske (CPOP) og svenske (CPUP) retningslinjer. Artrografi ble gjort pre- eller peroperativt, med barnet i narkose, og funnene kategorisert som 1) stabile hofter, 2) kirurgi må planlegges, 3) femurosteotomi, 4) femur- og bekkenosteotomi og 5) bekkenosteotomi. 4 Resultater: Ved første artrografiundersøkelse hadde 41 % (KI: 26-59 %) stabile hofter og kirurgisk intervensjon var ikke nødvendig på tidspunktet for undersøkelsen. Av de som hadde stabile hofter, hadde 37 % (KI: 22-58 %) «risikohofter» etter CPOPs retningslinjer. Ved andre artrografiundersøkelse hadde 25 % (KI: 10-49 %) av barna fremdeles stabile hofter. Ved tredje artrografi hadde 25 % (KI: 7-59 %) av barna stabile hofter. Totalt ble kirurgisk behandling for 40 % (KI: 23-59 %) av barna med MP > 40 % utsatt eller avlyst etter artrografi. Tolkning og konklusjon: Studien viser at artrografi gir en bedre og sikrere framstilling av hofteleddet og gir bedre informasjon med tanke på stabilitetstesting og operasjonsindikasjon. Vi fant også at artrografi i flere tilfeller førte til at man kunne begrense det operative inngrepet til en femurosteotomi. Hovedgrunnen til dette er at artrografi gir et bedre bilde av hofteleddet enn vanlig røntgen fordi den også viser den bruskede delen av acetabulum hos små barn, og at undersøkelsen er dynamisk og dermed gir viktig informasjon om faktisk stabilitet i hofteleddet. En viktig følge av dette er at man kan utsette inngrep hos mange barn inntil disse er blitt eldre, og at man i mange tilfeller kan klare seg med mindre omfattende inngrep. Vi anbefaler derfor | nb_NO |
