| dc.description.abstract | HVPU – reformen hadde som mål at alle utviklingshemmede skulle få et eget hjem, i en fullverdig bolig i et vanlig bomiljø. Dermed skulle institusjonsomsorgen avvikles. Husbanken anbefalte på bakgrunn av dette, bofellesskap med maks fire boenheter. Likevel er, ifølge Söderström og Tøssebro (2011), tendensen i dag når det gjelder boliger for utviklingshemmede, store bofellesskap. Dette vil si bofellesskap med mer enn seks beboere. De hevder derfor at institusjonene lever videre, men i en ny drakt.
Formålet med denne oppgaven er å undersøke hvordan det er for voksne utviklingshemmede å bo i store bofellesskap, med fokus på institusjonalisering, selvbestemmelse og hverdagsliv. Funnene er fremkommet gjennom observasjon og intervju av beboerne i tre store bofellesskap, hvor beboernes egne opplevelser og erfaringer ble vektlagt. Alle informantene bor i store bofellesskap, med henholdsvis 7, 8 og 13 beboere.
Det teoretiske rammeverket i oppgaven bygger på teorier rundt og forståelse av begrepene institusjonalisering, normalisering, selvbestemmelse, empowerment, brukermedvirkning, makt, bofellesskap som kultur og bofellesskap som hjem og arbeidsplass. Mine funn blir derfor drøftet med utgangspunkt i disse begrepene.
I tillegg til å undersøke hvordan beboerne har det i sine hjem, har jeg sett på den fysisk utforming av bofellesskapene. Med dette mener jeg hvordan bofellesskapene ser ut både innvendig og utvendig. Alle de tre bofellesskapene er boliger som går over to etasjer, og er plassert i alminnelige boligområder. Angående den fysiske utformingen av bofellesskapene finner jeg flere institusjonelle trekk. Dette handler blant annet om inndelingen av rommene med personalbase, fellesrom og private leiligheter, hvor alle rommene bærer preg av en materialisert hensikt. Denne boformen er særpreget og ligner ikke på måten andre mennesker bor.
Mine funn knyttet til hverdagsliv og selvbestemmelse viser at dette også er forhold påvirket av institusjonelle trekk, som er knyttet til regler og rutiner i bofellesskapet. På mange måter lever mine informanter liv som er regulert av andre, og de forholdene hvor beboerne opplever størst grad av selvbestemmelse handler om små hverdagshendelser. I tillegg til dette lever mine informanter liv som inneholder påtvungne relasjoner til medbeboere og ansatte. Mine informanter er unge mennesker og om man sammenligner dem med andre unge mennesker, så er de annerledes og lever et annerledes liv, og bosituasjonen må anses som en viktig grunn til dette. | nb_NO |
