Finanspolitikk i en oljeøkonomi

Abstract

Denne oppgaven vurderer kortsiktige effekter på norsk økonomi som følge av et midlertidig oljeprisfall og drøfter hvordan en aktiv finanspolitikk kan bidra til makroøkonomisk stabilisering. Oppgaven tar utgangspunkt i tosektormodellen til Røisland og Torvik (2000). Tosektormodellen er ikke kapabel til å drøfte oljeprisfallets effekt på skjermet sektor og konkurranseutsatt sektor i norsk økonomi simultant. En stor andel av konkurranseutsatt sektor i norsk økonomi er avhengig av høy petroleumsaktivitet, både i Norge og globalt. Tosektorrammeverket tar ikke hensyn til denne ressursvridningseffekten. I oppgaven utvides tosektormodellen til Røisland og Torvik (2000) til en tresektormodell ved å inkludere oljeprisen eksplisitt. Vi benytter Cordon og Neary (1982) sin inndeling av økonomien, der vi har en skjermet sektor og en todeling av konkurranseutsatt sektor, for å skille mellom oljeavhengig og ikke-oljeavhengig konkurranseutsatt industri. I motsetning til Cordon og Neary (1982) sin modell på mellomlang sikt, med fleksible lønninger og full sysselsetting, drøfter denne oppgaven oljeprisens kortsiktige effekt på økonomien. Utvidelsen av tosektormodellen gir en mer realistisk fremstilling av effektene, for tresektorrammeverket inkluderer oljeprisens effekt på både skjermet og konkurranseutsatt sektor. Resultatene i tresektormodellen gir andre, og til dels motstridene, konklusjoner for optimal innretting av finanspolitikken ved et midlertidig oljeprisfall sammenlignet med resultatene i tosektormodellen. Tosektormodellen tarm ikke hensyn til oljeprisfallets negative effekt på oljeavhengig konkurranseutsatt industri. Ved passiv finanspolitikk vil et midlertidig oljeprisfall føre til et positivt produksjonsgap i konkurranseutsatt sektor og et negativt produksjonsgap i skjermet sektor. Tosektormodellen gir klare anbefalinger siden ekspansiv finanspolitikk vil redusere produksjonsgapet i begge sektorene fordi finanspolitikken påvirker sektorene i forskjellig retning. I tosektormodellen har finanspolitikken potensiale til å eliminere produksjonsgapene fullstendig, og eventuelle avvik fra den langsiktige likevekten skyldes kostnader forbundet med en endret finanspolitikk. Ved passiv finanspolitikk i tresektormodellen vil produksjonsgapet i skjermet sektor være negativt grunnet inntektseffekten, og ressursvridningseffekten vil trolig føre til et negativt produksjonsgap i konkurranseutsatt sektor. Drøftingen av optimal finanspolitikk er mer nyansert i tresektormodellen. Vi har mange faktorer som spiller inn og drar finanspolitikken i forskjellig retning. Retningen, og graden, av optimal finanspolitisk respons ved et midlertidig oljeprisfall avhenger av størrelsen på inntekts- og ressursvridningseffekten, verdsettingen av produksjonsstabilitet i de forskjellige sektorene og i aggregert produksjon, samt kostnadene knyttet til endret finanspolitikk. Stabilitet i aggregert produksjon og i skjermet sektor taler for en ekspansiv innrettet finanspolitisk respons, mens produksjonsstabilitet i konkurranseutsatt sektor taler for en kontraktiv finanspolitisk respons. I vår kortsiktige modell vil trolig de to effektene som drar i retning av en ekspansiv finanspolitikk dominere.