| dc.description.abstract | Målet for dette prosjektet har vært å gi en forståelse av livet til foreldreløse barn
satt på barnehjem, og hvordan et barnehjems ønske om å være ‘som et hjem’ og ‘som en familie’ blir realisert. Prosjektet ble utført på et evangelisk barnehjem i storbyen Arequipa, Peru, og ved å undersøke ulike aspekter ved arbeidet på hjemmet, har målet vært å kunne konkludere noe om relasjonene omsorgspersonene har med barna. I denne forbindelse stilles spørsmålet om Erving Goffmans modell om totale institusjoner blir altfor generaliserende, og forskningen gjort på et mentalsykehus manglende. I denne teksten vises det til en forskyvning av modellens skille mellom ansatt og innsatt, til en større lojalitet på bunn av et hierarki mellom de som danner nære relasjoner, nemlig; omsorgspersoner, barn, og til en viss grad også frivillige ved hjemmet. Disse stilles opp mot en autoritær enhet, og målet er å vise hvordan ulike rolledynamikker kan være behjelpelige eller til hinder for denne relasjonsdannelsen. For å svare på disse spørsmålene er analysen basert på et 6-måneders langt empirisk forskningsprosjekt basert hovedsakelig på deltakende observasjon. Forskningen viser hvordan tid synes å være en viktig faktor. Konseptet om tid brukt med barna baseres på motivasjonen, og muligheten de voksne har for ikke bare å gi dekke materielle behov, men også emosjonelle ved å gi dem omsorg. Resultatene viser også hvordan den sosiale
avstanden mellom ledelsen og resten både er årsak til mye frustrasjon og usikkerhet, men også er det som muliggjør et større spillerom for omsorgspersoner og barn å gjennomføre et slikt ønske om å være ‘som en familie’. | nb_NO |
