| dc.description.abstract | Ubemannede flysystemer har i løpet av de siste årene blitt stadig mere aktuelt både i sivil og militær sammenheng. Spesielt tiden etter angrepet på USA i 2001 og den påfølgende globale krigen mot terror, førte til et stort behov for militær overvåkning og etterretning. Et behov som i stigende grad ble dekket av ubemannede systemer, såkalte UAV-er. Etter en kort innledning om ubemannede flysystemers historiske utvikling, har jeg i denne oppgaven sett nærmere på hvordan Norge tilnærmet seg denne nye teknologien og hvordan også det norske Forsvaret gikk til anskaffelse av et slikt system. Jeg har studert de norske erfaringene ved hjelp av tre «caser». Først belyste jeg Norges første forsøk på anskaffelse av et UAV-system og analyserte hvordan dette gikk ved hjelp av Hughes systemteori. Analysen viste at forsøk på innføring av nye teknologiske systemer kan møte alvorlige utfordringer og som til slutt faktisk kan stoppe hele prosjektet. Utfordringer som uavklarte mål, ulik situasjonsforståelse og kultur bidro blant annet til at det første norske forsøket på anskaffelse av et UAV-system slutt strandet. Deretter har jeg ved hjelp av samme systemteori sett nærmere på hvordan Forsvaret i neste omgang lyktes i anskaffelsen av det amerikanske UAV-systemet Raven. Studien synliggjorde betydningen av samarbeid, felles forståelse og momentum for at innfasing av ny teknologi skal lykkes. Til slutt har jeg ved hjelp av «Trondheimsmodellen» sett på hvordan de norske styrkene i Afghanistan har tilpasset bruken av en amerikansk UAV. Studien pekte på flere forhold som er viktig for at innfasing av ny teknologi skal lykkes. En vellykket domestiseringsprosess krever at både bruker og teknologi må tilpasses systemet og sammen finne gode praktiske løsninger. | nb_NO |
