| dc.description.abstract | Genetiske analyser er de siste årene blitt implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i
Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Det siste tiåret
er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens
utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede
prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, reproduksjon, populasjonsstruktur og
immigrasjon.
Metodikken for bestandsestimering fra DNA-identifiserte individer er for tiden under evaluering. I
denne rapporten har vi derfor kun redegjort for antall ulike individer identifisert fra DNA i de ulike
områdene i Norge, Sverige og Finland. Antall identifiserte individer kan sees på som et minimumsestimat
for bestandsstørrelse, eller snarere et uttrykk for hvor mange jerver som har vært påvist
innom de respektive land, regioner eller län. Det er foreløpig uklart hvor stor andel av den faktiske
bestandsstørrelsen disse minimumstallene utgjør. I Norge vurderes minimumstallene å utgjøre en
stor andel av faktisk bestandsstørrelse, da det generelt er god dekningsgrad i innsamlingen, et stort
antall analyserte prøver, og en svært høy andel tidligere kjente individer blant felte voksne jerver. I
Norge ble det identifisert henholdsvis 289 og 270 individer i 2010 og 2011, som tilsvarer 70 - 80 %
av bestandsanslaget på 360 -370 jerver estimert fra yngleregisteringene.
Tidligere analyser har vist at den Skandinaviske jervpopulasjonen består av tre delbestander: (1) En
sørvestlig delbestand av sørnorsk jerv vest for Østerdalen. (2) En stor østlig bestand av jerv øst og
nord for Østerdalen. Nesten all svensk jerv, samt jerv fra Nordland og Nord-Trøndelag tilhører også
denne gruppen. (3) Jerv i Troms, Finnmark, Nord-Finland og den aller nordligste delen av Sverige
(nord for Torneträsk). Antall jerv identifisert fra DNA i de ulike delbestandene fra 2008 - 2011 har
holdt seg rimelig stabilt gjennom hele perioden i de to nordligste delbestandene. I den nordligste er
det identifisert rundt 90 individer pr år, mens vi i den midtre jevnt over har identifisert i underkant av
300 individer pr år. Antall ynglinger og tilhørende bestandsestimater har økt gjennom hele perioden
i begge delbestandene. I nord har vi fått en økning fra 23 til drøyt 30 ynglinger med estimert økning
i bestandsstørrelse fra 146 til 194 individer. Lenger sør har vi hatt en svak økning fra 126 til 135
ynglinger, og en betydelig økning i estimert bestandsstørrelse fra 627 til 775 individer. I sørvest er
tendensen helt motsatt. Der har vi fått en halvering av antall DNA-identifiserte individer, fra 83 i
2008 til 42 i 2011. Antall ynglinger varierer mellom 9 og 14 i perioden, mens det tilhørende bestandsestimatet
har sunket fra 79 til 69.
Jerv, Gulo gulo, ekskrementer, DNA, bestandsstørrelse, populasjonsstruktur, genflyt, delbestander, overvåkingsrapport, Wolverine, Gulo gulo, scats, DNA, population size, population, structure, gene flow, sub-populations, monitoring report | nb_NO |