MØTER MED HOLOCAUST: Norske perspektiver på tilintetgjørelsens historiekultur

Abstract

Sammendrag av avhandlingen:

Holocaust er benevnelsen på det nazistiske folkemordet på seks millioner europeiske jøder. Dette folkemordet forgreinet seg også til det tyskokkuperte Norge under andre verdenskrig. Fra og med 1941 skjedde en gradvis radikalisering av tiltak mot norske jøder – fra økonomiske likvideringer til arrestasjoner og deportasjoner til Auschwitz. Av i alt 772 deporterte jøder fra Norge, overlevde bare 34.

Under markeringen av den internasjonale holocaustdagen i 2012, ba statsminister Jens Stoltenberg om unnskyldning for et spesifikt norsk medansvar til folkemordet. Etableringen av en offisiell minnedag, og den norske regjeringens beklagelse, viser at holocaust har fått en stor og viktig plass i vår kollektive bevissthet. I avhandlingen utgjør disse hendelsene en inngang til å studere det lange etterlivet til holocaust i Norge i tidsrommet 1945-2014. Med forankring i teorier om historiekultur og historiebruk, undersøker avhandlingen hvordan holocaust har blitt tematisert, fortolket og brukt i norsk offentlighet gjennom vel sju tiår.

Avhandlingen viser at interessen for holocaust har økt gradvis i det norske samfunnet gjennom etterkrigstiden, og at den norske holocaust-diskursen i stor grad framtrer som en refleks av en internasjonal diskurs. Dette skyldes dels impulsene som internasjonale hendelser og milepæler ga til den norske historiekulturen etter 1945, som oppgjøret med Adolf Eichmann i 1961, og kringkastingen av tv-serien Holocaust i 1970-årene. Enda viktigere har vært Norges deltakelse i politiske og kulturelle transnasjonale prosesser fra og med 1990-tallet. Noen av dem har handlet om økonomisk og moralsk restitusjon til ofrene for holocaust, andre har handlet om å institusjonalisere et felleseuropeisk minne, tuftet på selvransakelse, erkjennelse av skyld og medansvar, og et progressivt budskap om verdiene av menneskerettighetene. Disse bevegelsene har medvirket til store forandringer i oppfatningene av folkemordets norske ofre og overgripere. I møtene som oppstår mellom transnasjonale, minnepolitiske regimer og nasjonale grunnfortellinger settes et begrep som «norsk historiekultur» under press. Denne avhandlingen har vist at nasjonale fortolkningsmønstre fortsatt spiller en viktig rolle, men at de samtidig har blitt rekonfigurert for å synkroniseres med den internasjonale utviklingen.

Summary of the thesis:

The Holocaust was the Nazi genocide on six million European Jews. During World War II, the genocide was imported to German-occupied Norway. From 1941 onwards, a radicalization of actions were directed against Norwegian Jews – from economic liquidations to arrestations and deportations to Auschwitz. Out of 772 deported Jews from Norway, only 34 survived.

On the occasion of the International Holocaust Remembrance Day in 2012, Prime Minister Mr. Jens Stoltenberg, apologized for a specific Norwegian co-responsibility for the genocide. The establishment of a Remembrance Day, and the apology of the Norwegian Government, demonstrate that the Holocaust has gained an important position in our collective consciousness. In the thesis, these events constitute a point of departure in studying the longer afterlife of the Holocaust in Norway during the years 1945-2014. Framed in theories of historical culture and uses of history, the thesis investigates how the Holocaust has been thematized, interpreted and used in the Norwegian public through seven decades.

The thesis demonstrates that the interest in the Holocaust has increased gradually in the Norwegian public sphere since 1945, and that the Norwegian Holocaust discourse appears as a reflection of an international discourse. This is due to the impulses which international events and milestones gave to the Norwegian historical culture after 1945, like the trial against Adolf Eichmann in 1961, and the broadcasting of the TV series Holocaust in the 1970s. Even more important has been Norway´s participation in political and cultural transnational processes since the 1990s. Some of them have dealt with economic and moral restitutions to the Holocaust victims, others with institutionalizing a common European memory, founded in self-examination, recognition of guilt and co-responsibility, and a progressive message about the values of Human Rights. These developments have contributed to major public changes in perceiving the Norwegian victims and perpetrators during the genocide. In the encounters between transnational, memory-political regimes and national founding myths, a term like «Norwegian historical culture» comes under pressure. This thesis has shown that national interpretation schemes still play an important role, but also that they have become re-configured to synchronize with the international development.