"Det handler jo om å spille videre på hverandre" : en kvalitativ studie om potensial for endring og utvikling ved samarbeid i barnehagens profesjonsfellesskap - med rom for forskjeller, klokskap og "dans"

Abstract

Denne masteroppgaven viser til perspektiver som berører hvordan samarbeid i barnehagens profesjonsfellesskapet kan skape potensial for endring og utvikling i barnehagen som lærende organisasjon. Barnehagen er i dag en sentral arena der barn lever sine barndommer. Dette setter krav til hvordan barnehagen som organisasjon er lærende for stadig å være i endring og utvikling for å skape kvalitet til barns beste. Mitt anliggende har vært å si noe om hvordan samarbeid i profesjonsfellesskapet kan føre til læring på bakgrunn av iboende og allerede eksiterende oppfatninger der kritisk tenkning skaper grunnlag for kunnskapsutvikling og kloke ledelser. Forskningsmaterialet, som danner grunnlag for mine fortolkninger er samlet inn gjennom tre intervju med en deltager. Denne delen av forskningsprosjektet bygger på perspektiver fra fenomenologisk tenkning. Jeg har derimot i oppgavens teori og drøftningsdel valgt å støtte meg til poststrukturalistisk filosofi. Med dette vil jeg vise til at jeg bevisst har valgt denne tilnærmingen i dette prosjektet med den hensikt å utvide for forståelser som jeg mener ligger i oppgavens problemstilling, nettopp for å skape potensialer for endring og utikling. Jeg vil her presisere at jeg kun viser til perspektiver og dermed ikke til noen sannhet i mitt arbeid da arbeidets analyse hvile på mine bevegelige fortolkninger av deltagers utsagn. I valgt av teori har jeg støttet meg til blant annet profesjonsteori, relasjonsfilosofi. Jeg har i valgt å gjøre et bevisst brudd og har latt meg inspirere av poststrukturell filosofi da jeg har sett at dette har tilført studien verdifulle perspektiver i diskusjonen på bakgrunn av mine fortolkninger. Jeg har også valgt å hente inspirasjon fra dansen som esteretisk bidrag, tanker som også som berører kunnskap, bevegelse og klokskap. Jeg viser til tre perspektiver som jeg mener det ha vært interessant å dvele ved. Dette presenteres som ”Differensierte teamsammensetninger – rom å danse i”, ”Sparringspartner - noen å danse med” og ”Forskjellenes paradoksale nødvendighet – å danse igjen og igjen”. I lys av disse perspektivene har jeg vist til hvordan samarbeid i profesjonsfellesskapet kan være betingelser for læring, som potensial for endring og utvikling for klok kunnskapsforvaltning til barns beste.